Business og bistand

Forfatterne foreleser begge ved Columbia Business School, og tar i denne boken utgangspunkt i Verdensbankens årlige rapport Doing Business, som rangerer land blant annet ut fra hvor lett det er å starte opp og legge ned en bedrift, hvor lett det er å ansette og si opp arbeidere, hvor høyt skattenivået er og hva slags handelspolitikk som føres. Forfatterne viser til en empirisk sammenheng mellom land som rangerer høyt på denne listen, og landene som i dag har høy vekst eller høy levestandard. For eksempel ligger Norge på 10. plass, mens den nederste fjerdedelen av listen domineres av afrikanske land.

Uten et velfungerende næringsliv, er velstand umulig. Hvordan kan man så bruke bistanden til å utvikle næringslivet? Forfatterne av boken foreslår en ny strategi – de ønsker en Marshallplan for dagens utviklingsland. Med andre ord skal det opprettes en administrativ enhet, støttet av vestlige land, som vil gi lån til bedrifter i utviklingsland. Disse lånene vil så tilbakebetales, men til myndighetene i landet der bedriften er, snarere enn tilbake til giverne. Slik vil, etter planen, myndighetene i utviklingslandene få bedrede incentiver ved at bedriftenes suksess kobles mer direkte opp mot finansiering av statlige utgifter.

 Lån og krav

Med lån til bedrifter, og påfølgende krav til økonomisk politikk, vil Duggan og Hubbard gjøre for Afrika det Marshallplanen gjorde for gjenoppbyggingen av Europa. Her kommer imidlertid et kritisk punkt – Afrika i dag er langt unna der Europa var for knappe femti år siden. I Europa hadde næringsliv og markedsinstitusjoner vokst frem gjennom generasjoner, og var relativt trygt fundert. Marshallhjelpen bidro til gjenoppbyggingen etter krigen ved å øke tilgangen på kapital for de vesteuropeiske landene. I Afrika i dag, derimot, er dette fundamentet ikke tilstrekkelig sterkt. Derfor trengs det et sterkere fokus på oppbygging av institusjoner, og økt forståelse for insentiver og hva som skaper velstand, før lån i størrelsesorden som forfatterne her ser for seg vil kunne gi de ønskede resultater.

Forslaget til en ny kurs for bistanden høres i utgangspunktet svært kjent ut. Krav til økonomisk politikk og omfattende reformer har vi sett tidligere med Verdensbankens og Det internasjonale pengefondets ”kondisjonalitet” ved långivingen. Dette kan neppe sies å ha ført til gode resultater hittil. Hvis forutsetningene for et velfungerende næringsliv er til stede, heriblant sikring av eiendoms- og kontraktsrett og rettslig beskyttelse av investorer, vil et lands bedrifter tiltrekke seg den nødvendige investeringskapitalen fra utlandet. Problemet med mange fattige land er at disse grunnleggende forutsetningene ikke er til stede. Det er nettopp dette Duggan og Hubbard ønsker å ta tak i. Verdensbanken søker å endre det byråkratiske rammeverket.  Forfatterne av boken ønsker å gjøre næringsvennlig politikk til det eneste alternativet – ikke på grunn av press utenfra, men på grunnlag av egne vurderinger.

 Storsatsning

Tross bokens sterke fokus på næringsliv, er det en ting som blir stadig mer klart etter hvert som forfatterne går gjennom forslagene til nye virkemidler – det man ser for seg er ingen avvikling av bistand til utviklingslandene. Snarere tvert i mot – man ønsker en storstilt satsning, som vil kreve enorme ressurser, utstrakt planlegging, møter, konferanser og rapporter, før arbeidet kan settes i gang. Forskjellene mellom forfatternes forslag og de deler av dagens system som kritiseres sterkest i boken, er hovedsakelig at man ønsker én sentral aktør som gir lån, snarere enn flere aktører som gir bistand, samt at man ønsker at bedriftene skal rapportere og fungere som bedrifter, ikke som bistandsprosjekter. Med dette håper de at incentivstrukturene vil bli mer som i næringslivet, med fokus på profitt, snarere enn som i byråkratiet, som har vært preget av treghet, red tape og manglende kostnadskontroll.

Ironisk nok er virkemidlene forfatterne vil benytte for å utføre denne hjelpen, byråkratiske. De ønsker altså å videreføre mange av aspektene ved bistandsverdenen som kan virke i overkant byråkratiske, samtidig som de vil spille videre på ideer som kun har virket middels godt når det gjelder lånepraksis. Selv om ideene om å endre incentivstrukturene i utviklingsarbeidet er et skritt i riktig retning, er det vanskelig å se for seg at ideen om en ny Marshallhjelp er et fruktbart utgangspunkt for en ny kurs i bistandspolitikken.

Hanna Schanke er masterstudent i utviklingsøkonomi ved Universitetet på Ås