Chile holder stø kurs

Etter at general Augusto Pinochets diktatur måtte vike for demokrati i 1990, vant sentrum-venstre-koalisjonen Concertación fire påfølgende frie og rettferdige presidentvalg. Etter 20 år overdras makten nå til Piñeras koalisjon, Coalición por el Cambio, bestående av hans eget sentrum-høyre-parti Renovación Nacional og det mer konservative partiet Union Demócrata Independiente.

Den lange regjeringsperioden til Concertación gjenspeiler suksessen som denne koalisjonen kan se tilbake på. På nesten alle områder, fra politisk stabilitet til økonomisk utvikling til fattigdomsreduksjon, har Chile gjort det svært bra de to siste tiårene – mye bedre enn sine latinamerikanske naboer. Høyreopposisjonen måtte finne ut hvordan de kunne vinne over en koalisjon som hadde beholdt de mest vellykkede elementene i Pinochets politikk (hovedsaklig en markedsliberalistisk, eksportorientert økonomisk modell). Samtidig måtte de unngå uheldige koblinger til Pinochets blodige regime (noe mange Coalición-ledere ikke klarte).

Piñera har hatt fordel av den kritiske holdningen han har hatt til den militære regjeringen, og av en valgkampanje der han fokuserte mye mer på de liberale standpunktene til koalisjonen enn på de konservative. I stedet for å forsvare Pinochet og appellere til tradisjonelle katolske verdier, sto Piñera frem med en sentrumsvisjon om endring som inkluderte flere rettigheter til homoseksuelle og vektlegging av sosialpolitiske spørsmål (i et land med enorme sosiale forskjeller selv etter 25 år med kraftig økonomisk vekst). 

Piñeras seier bør også ses i sammenheng med at Concertacións første glansperiode ser ut til å være forbi. Deres presidentkandidat var denne gangen kristelig demokraten Eduardo Frei, den minst populære av de fire presidentene koalisjonen har hatt i løpet av de tjue årene ved makten. (Valglovene hindret den nåværende populære sosialistiske presidenten, Michelle Barchelet, i å stille til gjenvalg.) Og det ble ikke lettere etter at sosialistpartiet nektet partiets unge nestleder Marco Enríquez-Ominami å konkurrere mot Frei i et primærvalg. Dette førte til at Enríquez-Ominami lanserte et relativt vellykket uavhengig kandidatur, og splittet Concertación-stemmene i første valgomgang. Med større grad av internt demokrati og en viss fornyelse i ledelsen hadde det kanskje vært mulig for den regjerende alliansen å sikre seg makten for femte gang.

Hvor stor endring representerer Piñera for Chile? Valgresultatet taler for seg: I andre valgomgang sikret den nyvalgte presidenten seg så vidt alminnelig flertall (51,6 prosent av stemmene), og koalisjonen han representerer, får færre plasser i Senatet enn Concertación. Maktbalansen som har kjennetegnet chilensk politikk i over 20 år, ser ut til å bli opprettholdt i de neste fire årene under den nye presidenten: Han vil bare kunne gjennomføre trinnvise, fremforhandlede endringer.  

Videre er ikke forskjellen mellom de to alliansene så stor i vesentlige spørsmål (og enda mindre er forskjellene mellom sentrumspolitikeren Piñera og kristeligdemokraten Frei). Tradisjonelle støttegrupper fra høyresiden, for eksempel forretningsstanden, militæret og kirken, vil riktignok oppleve mer forståelse fra den nye regjeringen, men det blir neppe noen markant høyredreining.

Den mest kontroversielle endringen Piñera antakelig kommer til å forsøke å gjennomføre, er en delvis privatisering av det gigantiske og svært lønnsomme statseide kopperselskapet CODELCO. Men selv om han ville få gjennomslag for denne politisk risikofylte manøveren, hadde det bare representert en fortsettelse på en økonomisk modell som ble påbegynt av Pinochet og videreført av Concertación.

Innenfor utenrikspolitikk forventes det at Chile nå vil vise en tøffere holdning overfor diktaturet på Cuba og Venezuelas president Hugo Chávez, men videreføre integrasjonspolitikken med Argentina og Brasil, og forhandlingene med Bolivia (angående et lenge omstridt territorialspørsmål).

Det er svært mulig at de viktigste begivenhetene vil finne sted innenfor de to politiske koalisjonene. Tegnene på tilbakegang for Concertación er blitt tydeligere etter valgnederlaget. Flere viktige partiledere har gått av. Det minste av partiene i koalisjonen (Partido Radical Socialdemócrata) forhandlet raskt frem en avtale med høyresiden i Kongressen (men denne ble annullert etter den påfølgende politiske skandalen). Og Enríquez-Ominami kan fortsette oppbyggingen av sin nye politiske makt på bekostning av Concertación. Andre spenninger kan oppstå når de samlende elementene i kampen for makt har falt bort. Etter hvert som splittelsene fra årene med militærstyre viskes ut og det ideologiske havet som en gang lå mellom venstre og høyre blir til en farbar elv, vokser det frem muligheter for rokeringer i koalisjonene. Piñera trenger flere stemmer i Kongressen, og erfaringer fra andre demokratier med flerpartisystem og president, for eksempel Argentina og Brasil, viser at det ikke er vanskelig for valgvinnerne å skaffe seg koalisjonspartnere i bytte mot regjeringsposter.

Spenninger i den nye regjeringskoalisjonen kan også oppstå. Piñera har kunngjort at han kommer til å legge vekt på teknisk kompetanse når han skal velge statsråder. Han har også sagt at han også ønsker å la yngre krefter slippe til. Dette lover ikke godt for tradisjonelle høyrepolitikere som har ventet i tjue år på ministerposter.

Det finnes imidlertid én faktor som kan føre til at alliansene holder seg som de er: Bachelet kan og vil kanskje stille som presidentkandidat på nytt i 2013-2014. Hennes popularitet, i tillegg til motgangen enhver sittende regjering møter, kan føre til at seieren Coalición nylig vant over Concertación, kan bli vanskelig å oppnå ved neste valg. Denne utsikten motiverer begge alliansene til å forbli i sin nåværende form.

Carlos Gervasoni er professor i statsvitenskap ved Universidad Torcuato Di Tella i Buenos Aires, Argentina.

Opphavsrett: Project Syndicate, 2010.
www.project-syndicate.org
Du kan bruke følgende lenke for å finne denne artikkelen som podcast.