De forførende ordene

For hva betyr det egentlig? Hva menes med flotte ord som “mainstreaming, gendersensitive, propoor,” m.m.? Det kan til tider blir litt krevende å forstå, for en enkel fyr fra Trøndelag.

Nå er det ikke sånn at alt er bare tåkeprat og tøys. Likevel kan det til tider være vanskelig å skille mellom en god søknad, og en opportunistisk og lite gjennomtenkt søknad. Formuleringene er i mange tilfeller ganske like. Folk bruker ord som høres særs profesjonelle ut, og som gir inntrykk av en aktør man virkelig kan stole på. Intuitivt er det svært forførende. ”Fostering inclusiveness of all stakeholders?” Ja takk! Policypregede formuleringer klinger godt i en makropreget bistandsdebatt. Det skaper et inntrykk av deltakelse i SVÆRE prosesser. Som et lite eksempel:
Stronger multi‐stakeholder platforms will not only contribute to more equitable participation in REDD readiness processes, but also lead to more efficient interventions at the local level.
Jammen er det imponerende! Ikke bare sikrer man rettferdig deltakelse i REDD diskusjoner, man øker faktisk effektiviteten på lokalnivået også (uten å spesifisere hvilket omfang det er snakk om). En kan miste pusten av mindre. I virkelighetens verden, derimot, så kan dette simpelthen bety at noen vil arrangere et par-tre diskusjoner med lokalbefolkningen. Kanskje. Eller muligens betyr det at de vil lage en brosjyre som sier noe om hvor fint det hadde vært om folk kunne samarbeide. Poenget er at de staselige ordene lett forfører, og kan gi inntrykk av å være noe langt større og imponerende enn det man faktisk snakker om. I kombinasjon med vage målformuleringer og uklare indikatorer, er det enkelt å rapportere at man har oppnådd alle de fantastiske målsettingene. Så blir både giver og mottaker glade!
Eller hva med dette eksempelet:
(…) users can register and contact each other, building communities of interest in order to
facilitate networking between various stakeholders at national, regional and global
levels;
At folk samarbeider er flotte greier. I økende grad er det jo et behov for at man jobber på tvers av landegrensene. Tross alt, her skal det nettverkes på både nasjonalt, regionalt og globalt nivå. Fasilitere! Bygge ”communities of interest”! Dette kan jo umulig bære feil av sted. Ved nærmere lesing derimot, så kan det også forstås som at de involverte står fritt til å kontakte hverandre når det trengs. Og det er jo vel og bra... Men ville de ikke gjort det uansett? ”Networking” betyr vel strengt tatt ikke annet enn at man møtes ved behov. Forøvrig nevnes det heller ikke her noe om omfang eller geografisk avgrensing.
Så for å gjøre en kort historie lang: den retoriske verden stemmer ikke alltid helt overens med virkelighetens verden. Ordene er ment å reflektere det som faktisk skjer. Men det kan gjøres på så ulikt vis, noen ganger mer villedende enn opplysende. Derfor kan det være lettere å sette sin lit til ”uproffe” søknader - som sier rett ut hva man vil. Kall gjerne en spade for et møkkagreip. Det er kanskje ikke like elegant og forførende, men vertfall ærlig ment. Og husk: du skal ikke drive ord!

Knut Lakså er rådgiver NORAD/Avdeling for Sivilt Samfunn