Demokrati på spinkelt grunnlag

En 40 år gammel småbonde forteller meg at han stemte «ja» til den nye grunnloven i Kenya.
– Jeg vet ikke så mye om grunnloven, og har ikke lest den. Men jeg stemmer etter råd fra mine favorittpolitikere, sier han.
Jeg stopper en ung mann og spør hva han stemte. Han sier han er 19 år gammel og studerer.
– Jeg stemte ikke i det hele tatt. Jeg registrerte meg for å stemme, men møtte ikke opp på valgdagen. Jeg stoler ikke på politikerne våre i det hele tatt, og vil ikke hente råd fra det politiske miljøet. Det tok så lang tid å lese gjennom grunnlovsdokumentet at jeg ga opp, og klarte ikke å gjøre meg opp min egen mening, sier studenten fra Nairobi.

En 58 år gammel kvinne med arbeid på et offentlig kontor er helt sikker i sin sak. Hun stemte «nei».
– For meg er abortsaken viktig. Jeg er også skeptisk til at muslimer skal få opprettholde sitt eget retts­system. Hva med oss kristne? De samme lover gjelder vel for alle i ett og samme land, sier kvinner.
Politikerne forteller at folkeavstemningen 4. august, om ny statsforfatning i Kenya, er en av de viktigste avgjørelser landet har tatt etter frigjøringen i 1963. Kanskje det, men da stusser jeg på hvilket grunnlag folk tar sine avgjørelser. Eller kanskje jeg har for store forventninger? Det å møte opp i et stemmelokale og avgi stemme er kanskje mer enn godt nok? 
Kenyas befolkning passerte 40 millioner i juni i år og over halvparten av befolkningen, altså mer enn 20 millioner mennesker, har stemmerett. Av disse registrerte nær 12,5 millioner seg for å kunne stemme. Ved selve valget møtte bare nær 8,8 millioner opp for å stemme, og vel seks millioner ja-stemmer sikret et klart flertall for en ny statsforfatning i Kenya. Det er ikke oppløftende at over tre og en halv millioner kenyanere, som hadde registrert seg for å avgi stemme, valgte ikke å gjøre det.

Den jevne hop av kenyanere, grønnsakselgere, matatu-sjåfører, selgere av brukte klær eller ungdom med tilfeldig arbeid, har ikke vært i nærheten av å lese den nye forfatningen, som tross alt er tema for folkeavstemningen. Hvor skulle de egentlig få tak i dette dokumentet? Avisen The Standard skal ha ros for å ha lagt ut hele dokumentet på sin nettside, men bare åtte prosent av kenyanerne har tilgang til internett.
Kanskje jeg begynner å bli veldig negativ nå? Som et rimelig fersk demokrati, har vi i Kenya stadig hørt hvor viktig og riktig demokratiet er som styreform. Ikke minst fra internasjonale bistandsgivere, som ofte setter demokratisk styresett som forutsetning for å gi penger. Jeg har ofte hørt at demokratiet ikke er perfekt, men at alternativene er så mye verre. Kanskje det er slik at befolkningen i vestlige, rotfestede demokratier også føler seg apatiske overfor politiske avgjørelser, og enten blir hjemmesittere eller stemmer ut fra tilfeldig mediepropaganda?
Jeg oppfatter det nemlig som et stort problem at politikk er en lekeplass for en elite, og i Afrika vokser kløften og den gjensidige mistroen mellom den politiske eliten og vanlige mennesker. Det har blitt hevdet at den nye kenyanske grunnloven har gitt Kenya sin egen forfatning, og ikke bare en kopi av forfatningen til kolonimakten Storbritannia. Kanskje det er riktig og kanskje det er et viktig poeng i nasjonsbyggingen. Men hvorfor da erstatte de britiske rådgiverne fra 1963 med en stor gruppe amerikanske rådgivere nå? Har vi i virkeligheten byttet ut en engelsk-inspirert forfatning med en amerikansk-inspirert? Jeg undrer meg over at vi nå hadde sjansen til å lage en mer kenyansk eller afrikansk forfatning, basert både på afrikanske tradisjoner og moderne forventninger. Men vi turde ikke ta i bruk våre egne tradisjoner for samfunnsstyring fordi vestlige tradisjoner for demokrati og maktdeling framstilles som universelle verdier.

Jeg sitter altså med mange spørsmål omkring demokratiets ufullkommenhet. Jeg lufter min  frustrasjon for kolleger med mer erfaring. De sukker og sier at et demokrati hele tiden er under utvikling. Det blir aldri ferdigbygget. Alle kan og bør være med å bygge. Jeg blir litt motløs. Men i morgen er en ny dag. Da får jeg kanskje gå ut å bygge litt demokrati, jeg også. 

Christine Afandi Agalomba er journalist i The East African.