Det er vår tur til å spise

Hun er en liten og vever dame, den engelske journalisten Michela Wrong. Hun har vært korrespondent for The Financial Times flere steder i Afrika. Bak seg har hun bøker om Kongo og Eritrea. Hun begynte sin karriere i Afrika med å reise rundt i Kongo. Der hadde hun med seg en svær kar som livvakt, glattbarbert på hodet og med utseende som en dreven leiesoldat. Det var det verste hun kunne ha gjort. Kongoleserne er så inderlig lei av hvite unge menn som kommer til landet for å leke krig.

 

– Det er i det perspektivet man må se situasjonen for de to unge norske mennene som er arrestert i Kongo, sa Michela Wrong på Norads Fattigdomskonferanse i Oslo i forrige uke.

 

Michela var invitert for å snakke om sin siste bok. Den er fra Kenya og gir et nærgående bilde av korrupsjonen i landet. Tittelen «Its our turn to eat», henspiller på etniske gruppers ønske om å få politisk makt, for dermed å kunne spise en større del av kaka, m.a.o statens finanser.

 

Hovedpersonen er John Githongo, en uvanlig dyktig og velutdannet ung mann, rettskaffen og opptatt av å gi landet en ny kurs. Da Mwai Kibaki vant valget i 2002, etter de mange redselsårene med Daniel Arap Moi, var optimismen på topp. Alle ventet på et skifte. Nå skulle korrupsjon, favorisering, vennetjenester og lureri ta slutt. Folk var inderlig lei av å måtte betale små og store bestikkelser for å få dagliglivet til å gå rundt. For ikke å snakke om oppgittheten over statens manglende evne til å tilby borgerne de mest basale tjenester.

 

Det var en ny begynnelse for Kenya. Midt i denne begeistringen ble den unge Githongo utnevnt til anti-korrupsjon tsar. Med store fullmakter og kontor rett ved presidenten skulle han påse at ingen gled tilbake til gamle korrupte vaner.

 

Michela Wrong skriver historien som en thriller. Githongo tilhører – i likhet med presidenten og hans menn – Kikuyu-stammen, men tillegger ikke det stor vekt. Han går i gang, men får etter hvert mistanke om at ikke alt er som det skal. Det viser seg at hans nærmeste regjeringskolleger er involvert i en stor korrupsjonssak og forventer hans stilltiende aksept. Store bestillinger av laboratorier, lastebiler og militært utstyr er gjort hos firmaet Anglo Leasing.

 

Det viser seg at selskapet kun er en gateadresse i Liverpool og at pengene via bakveier havner i regjeringsmedlemmenes lommer. 16 prosent av Kenyas forbruk i årene 2003-04 gikk til Anglo Leasing. Det hadde vært nok penger til å behandle alle Kenyas hiv-positive med medisiner i ti år.

 

Wrong beskriver hvordan Githongo i hemmelighet begynner å ta opp samtaler. Han har en liten opptaker under jakka og driver et nervepirrende spill for å kunne dokumentere korrupsjonen. Etter hvert begynner det å brenne under føttene hans og Githongo bestemmer seg for å flykte. Plutselig en dag ringer det på døra til Michela i London. Det er Githongo. Hun gjemmer ham i noen uker – mens Kibakis folk leter etter ham overalt. Han flytter fra sted til sted før han etter hvert etablerer seg i Oxford.

 

Wrongs bok er spennende fordi historien om John Githongo er medrivende, men mest fordi den gir et innblikk i korrupsjonens vesen. Forfatteren beskriver korrupsjonen i Kenya som en enorm søppelfylling med lag på lag av avfall. Hvert lag har forskjellig konsistens og farge, men alle stinker. Alle vet om fyllinga, men ingen klarer å få den vekk. Wrong mener mange må holdes ansvarlig, blant annet vestlige, japanske og kinesiske selskaper som aksepterer bestikkelser og lureri. Hun kritiserer også bistandsgivere og internasjonale organisasjoner for å være for ettergivende og se igjennom fingrene med korrupsjon.

 

–Først og fremst er den en gift i samfunnsmaskineriet. En gift som er smittsom og vanskelig utryddelig. I det øyeblikk man sitter der og føler seg som den ene idioten som følger reglene, er veien tilbake nesten umulig, sier hun.

Det er ikke oppmuntrende å lese Michela Wrong, men spennende og lærerikt.

 

Eva Bratholm er Informasjonsdirektør i Norad.

Kommentaren stod først på trykk i www.adressa.no