Hopp til innhold

torsdag 17. mai 2012Bistandsaktuelt forside

Dilemma og risiko

KOMMENTAR: Første gang Medupi-kraftverket ble nevnt i Norad-sammenheng, hørtes det helt usannsynlig ut. Skulle Norge, av alle land, støtte Verdensbanken i å gi et milliardlån til Sør-Afrika for å bygge kullkraftverk?

  • Tips en venn
  • Skriv ut

Etter hvert ble det klart at Medupi er et klassisk utviklingsdilemma. Alle løsninger har negative sider, kort og lang sikt står mot hverandre og enhver konklusjon går utover noen eller noe. Hensynene må veies og resultatet bør bli det best mulige.
Det planlagte kullkraftverket nord i Sør-Afrika vil øke landets utslipp med seks prosent. 26 millioner tonn CO2 vil kraftverket slippe ut i året. Det er svært alvorlig, fordi Sør-Afrika allerede er en utslippsversting på kontinentet og ligger på en 10. plass i verden.

På den annen side lider landet og hele det sørlige Afika, av en akutt strømmangel. Behovet har økt med 40 prosent siden 1994, uten at utbyggingen av energiforsyningen har holdt tritt. Store inntekter har gått tapt som følge av strømstans i de store byene og i gruvene. Kampen mot fattigdom hindres av mangelen på elektrisitet og knappheten på energi virker destabiliserende på hele landet. For et par år siden førte energiunderskuddet til politisk uro flere steder i landet. Elektrisitet – som er så selvsagt for oss og som var så avgjørende for oppbyggingen av vårt land – er en av forutsetningene for utvikling. Strøm virker inn på alle felt, helse, utdanning, likestilling, næringsliv, transport og kapasitetsutvikling.

Det er lett å peke på sol og vind og si: alternativ energi. Men det er ingen alternative energikilder på kort sikt og det vil kreve 10 000 vindmøller for å lage like mye kraft som Medupi-kraftverket. Det er en voksende befolkning i Sør-Afrika som trenger elektrisitet nå, ikke om mange år når alternative kilder er klare.
Like fullt, det er ikke et enkelt valg Erik Solheim skal gjøre når han i slutten av neste måned skal avgjøre Norges stemmegivning i Verdensbanken. Norad har gitt råd om å si ja til lånet for å finansiere Medupi. Bakgrunnen for dette er først og fremst det desperate kraftbehovet, men også Sør-Afrikas ambisiøse nasjonale klimaplan om å halvere utslipp innen 2050.

Et nei vil kunne tolkes som at verdenssamfunnet ikke respekterer Sør-Afrikas nasjonale planlegging og ikke har tro på at landet kan leve opp til sine forpliktelser, mener Norads energieksperter.
Et skikkelig dilemma. Dem er det mange av innen bistand og utvikling. De fleste er store, langvarige og kan synes uløselige. Når den gode vilje ledsages av negative og kanskje skadelige effekter, er det vanskelig. Den nederlandske journalisten Linda Polman, som blir intervjuet i denne utgaven av Bistandsaktuelt, mener for eksempel at humanitær bistand til land i konflikt både kan forlenge og forsterke kriger. Polman går langt og svarer ja på spørsmålet om man kan stanse humanitær bistand og overlate ofrene til seg selv. Hun mener man må veie for imot og noen ganger konkludere med at der mer grusomt å holde et regime ved makten, enn det er å stanse bistanden til nødlidende.
Ett annet evigvarende spørsmål er det at bistandsorganisasjoner i utviklingsland, såkalte NGOer, trekker til seg store mengder kvalifisert arbeidskraft. Fagfolk som kunne ha gjort en innsats for nasjonale eller lokale  myndigheter foretrekker å jobbe i organisasjoner som tilbyr bedre vilkår. Men, er da svaret å ikke støtte NGOer som gjør en solid innsats for medmennesker?
Det samme gjelder for korrupsjon. Det er alltid en fare for korrupsjon i fattige land, men skal man holde seg unna fattige land av den grunn?

Utviklingssamarbeid er ingen frøkensport. Det krever evne og vilje til å finne veier ut av dilemmaer og å håndtere risiko. Sjansen for at noe går galt øker med sårbarhet og ekstrem fattigdom. Det er mye som gjør utviklingsfeltet interessant. Dilemmaene er noe av det.

Eva Bratholm er informasjonsdirektør i Norad

Publisert: 12.03.2010

Sist endret: 15.03.2010

Skriv en kommentar

Kommentarer (1)

Tommy Fernandes17.03.201016:54

Norad sier Ja, JEG SIER NEI


Som regelmessig leser av Bistandsaktuelt som er et veldig bra tidskrift, ønsker jeg å gi en tilbakemelding. Jeg føler at det er nødvendig og tillater meg herved å gi en åpenhjertig tilbakespill. Jeg har lest hele kommentaren flere ganger og sitter igjen med noen tanker.

• Hvem er det Eva Bratholm uttaler seg på vegne av? Seg selv? Som en del av ledelsen i Norad? Man blir ledet til å tro at det bevisst eller ubevisst kan være på vegne av en sterk norsk energi lobby som er vel integrert med hensyn til politisk og økonomisk makt koblet til bistands spørsmål. Er det disse som skjuler seg bak betegnelse Norad's energieksperter? Dette kan være et dilemma for Norad!

• I kommentaren sies det. Sitat 'Det er lett å peke på sol og vind og si alternativ energi. Men det er ingen alternative energikilder på kort sikt og det vil kreve 10 000 vindmøller for å lage like mye kraft som Medupi-kraftverket. Det er en voksende befolkning i Sør Afrika som trenger elektrisitet nå, ikke om mange år når alternative kilder er klare'. Sitat slutt. For en som har arbeidet siden 2003 med å levere solenergi løsninger i tråd med ånden og løftene fra Mandela og Tutu til de på bunnen av pyramiden i utkant Sør Afrika, virker dette meningsløst. Det er ikke seriøst en gang når man vet at det var Norad's eget Match Making initiativ som startet det hele. Det virker kunnskapsfattig og historieløst fra en som er så høyt opp i Norad-systemet å komme med slikt. Det får en til å høre en 'echo' av det flertallet av sterke krefter i den gamle UD's kraftgruppe. Disse posisjonert seg i mange år med slike føringer og som nå ser ut til å bli videreført i Norfund og andre tilsvarende grupperinger. Da og nå var det kun Vannkraft som var tema, alternative energiformer fikk kun 'lipservice'. Man har febrilsk prøvd og prøver å få innlemmet Vannkraft i den globale Fornybarenergi-klubben. Sorry, men der er døren ikke på gløtt en gang. Vannkraft (bortsett fra små og mikrokraftverk) betraktes utenfor Norge som konvensjonell energi. Og er dette utspillet fra Norad å betrakte som at når vi ikke får gjennomslag for vannkraft biznizz på toppen av pyramiden, da bør vi støtte kullkraft? I neste omgang 'pusher' vi gasskraft og skulle Norge tape den kampen så har vi et trumfkort med kjernekraft basert på Thorium. Er man inne på noe eller er dette en utrolig fantasifull konspirasjonsteori?

• Det er helt lovlig og mulig å ha flere tanker i hodet samtidig. I den alternativ energi verdenen er det noe som heter hybride løsninger. Dermed kan man kombinere med andre ikke-fossile energikomponenter og i nødstilfelle kan man ty til litt fossilt brensel. Har Norad hørt om REC som har skapt 3000 arbeidsplasser, mange av disse i utkant Norge? Hva med Norsun og Scatec og hva med med Elkem Solar? Ifølge VG på lørdag kunne det meldes at i løpet av 8 år har 16 solindustriselskaper greid å nå en omsetning på 8,8 millarder NOK. Små penger og ikke noe å bry seg om hva? Lurer på hva Orkla mener og tenker om og når de leser Bratholm's kommentar, for ikke å snakke om kommunene i Porsgrunn, Årdal, Narvik og Glomfjord? Jeg lurer også på hva næringsministeren gjorde i Singapore sammen med Stein Erik Hagen når han besøkte og skrøt av REC's milliardsatsing? Og er Olje og Energi departementet på helt villspor når de har gitt grønt lys til Statoil's satsing på vind?

• At Norge ikke har de samme naturgitte forutsetninger for å satse på eget bruk av solenergi er en ting samtidig som vi er velsignet med tilgang til mye vannkraft. Men betyr det at vi kan med en slik energi posisjon og en oljerikdommen som vi har fått i julegave, tillater oss å være arrogant med uttalelser om alternativene. Hva vet Norad og Norge som gjør at vi kan gjøre 'narr' av Japan, Tyskland og California? Hadde Danmark gjennom Vestas bare flaks at de utviklet en verdenssuksess med Vind teknologi? Hva skal vi si til Kina som har som mål og er langt vei til å bli nr. 1 i verden i solenergindustri produksjon, riktig nok med kullkraft? Hva skal vi si til India som har tenkt til å ha samme målsetting som EU mht bruk av alternative og fornybare energi kilder innen 2020 og dessutten får støtte fra Europa og USA for å nå det. Eller skal de følger Norad's råd og satse på enda mer kullkraft? Har Norge noe å lære eller bare fremtille oss som eksperter som er der for å belære? Eller ønsker man å prioritere kullgruveaktiviteten på Svalbard? Hva sier LO på vegne av sine medlemmer i nevnte industrien i Norge? Hva sier regjeringen når de ønsker å se nye grønn industri med tilhørende arbeidsplasser i Norge? Mange spørsmål, men man kan ikke bare rope dilemma uten å svare på de!

• I motsetning til Norad ønsker ikke jeg å anbefale Solheim til å si Ja i Verdensbanken før man ser det som en del av et balansert satsing av sentrale og desentrale energi løsninger som gir en størst mulig sjanse for å nå de på bunnen av pyramiden. Konvensjonelle energiløsninger har flere påpekt at de i sin sentraliserte former, mye bruk av fossil energidrivere og megastørrelser, påfører ethvert samfunn store utfordringer, store økonomiske regninger og ikke minst stor gjeld. Men jeg skal aldri forsøke å ta en dypere diskusjon elelr komme med utspill MOT slike energiformer som synser. Jeg er ganske sikker på at miljøvernorganisasjonene har bedre kompetanse enn meg her og vil komme med sine innspill til Solheim.

• Undertegnede er ikke produsent. Men jeg vil forsette å arbeide videre med desentrale løsninger til de på bunnen av pyramiden. Norge og de med makt og pengesekken innen energi, kan gjerne mene noe om hvor fortreffelig sentraliserte løsninger er for Afrika men vær så grei å ikke fremstile de desentrale løsninger som 'luftslott'. Det kler ikke Norge, det kler ikke Norad og det kler absolutt ikke Bratholm. Men dersom jeg har gjettet riktig på hvem Norad's energieksperter kan være så er det ikke urimelig å forvente slike utspill fra dem. Vi har levert suksess og vi vet at det vi har levert er tilpasset behov og lommebok til de som trenger det. De konvensionelle løsninger er ikke noe for de fattige og jeg har ingen tro på at Norge med sitt budskap om å putte milliarder på toppen av pyramiden i et kontinent som Afrika, vil noen gang finne veien ned i pyramiden til de som også trenger energiløsninger. Norfund er og blir en bank. En bank som har fått bare EN oppgave, skape størst mulig ROI ved å investere i fond som mest mulig tilgodeser konvensjonelle og sentraliserte energiløsninger. Det er bra for din og min pensjon. Det løser ikke fattigdomsproblemene, gjeldsproblemene og ihvertfall ikke miljøproblemene på en bærekraftig måte. Ja, jeg tilhører solenrgibransjen nedstrøms og jeg er stolt av det. Om det er Limpopo, Sunderbans eller Chattisghar så inviterer jeg gjerne Norad og Bratholm til å se konkrete resultater inklusive de som Norad's penger har bidratt med til å gjøre til en suksess. Synsing er en ting men Seeing is Believing! Believe me, jeg lover at du vil bli helt 'spacea' av å oppleve alternativ energi løsninger i realiteten! Kanskje vil man da først være overbevist at vi burde gjøre mer av dette. Og vi kan gjøre det NÅ. Og vi kan replikere det mange flere steder med bærekraft. Men det vil bety litt mindre ROI til pensjonsfond og litt mindre overskrifter i årsrapporten til Norfund.

• Jeg presiserer at jeg har altfor liten kompetanse til å ta en diskusjon omkring de sentraliserte former for energiløsninger. Min kompetanse tilhører en annen energi 'religion' enn mainstream. Ved å bruke 'ytringsfriheten', er det mitt håp at jeg har greid å gi en balanse til Bratholms kommentar. Sentraliserte energiløsninger trengs. Men man kan ikke være så utrolig naive å proklamere at sentraliserte løsninger kommer de på bunnen av pyramiden til gode, like lite som jeg mener og tror at solenergi og hybride løsninger alene er svaret. Ja, vi må gjøre begge deler og sørge for at det er bærekraft hele veien.

PS! De siste 3 avsnitt i kommentaren er meget interessante temaer som fortjener diskusjon og debatt og at Bratholm hadde et ønske om at andre meninger enn det som hun hadde skulle bli provosert frem. Det har hun greid med glans når det gjelder undertegnede.

Sunny Regards

Tommy Fernandes