Dom i en krigstid

Militærdomstolen i Kisangani tolket alle bevisene i saken mot Tjostolv Moland og Joshua French i verste mening. Det er ikke rart. At nordmennene samtidig viste forakt for hele domsprosessen sier mer om deres holdninger til afrikanere enn om den prosessen kongolesiske myndigheter tross alt gjennomførte. Det peneste man kan si om nordmennene er at de var naive og ikke visste hvordan man opptrer i en afrikansk krigssone. At Norge som stat er trukket inn i spionasjedommen har nok mer med håpet om erstatning å gjør, enn styrken i bevisene. Uansett har Utenriksdepartementet fått nok å gjøre i tiden framover.

Det østlige Kongo er opprørernes, sikkerhetsselskapenes og soldatenes land. Det har det vært helt siden diktatoren Mobutu Sese Sekos fall i 1997. Før dét var hæren og det offentlige i denne delen av landet forsømt av makthaverne i hovedstaden Kinshasa.

Ulike opprørsgrupper - noen selvforsvarsenheter, andre betalt av Rwanda eller Uganda - har kjempet mot regjeringshæren, mot hverandre og mot invasjonsstyrkene til Rwanda og Uganda. I dette området er det olje, gull og diamanter. Her har utallige offiserer, politikere, etniske grupper og forretningsmenn ulike interesser. Alle i maktposisjoner og innen sikkerhetstjenestene er mistenksomme og på vakt. Fiender finnes over alt - og fiendebildet forandrer seg hele tiden.

I denne uklare situasjonen møter man også sikkerhetsselskapene til de ulike gruve-, vei- og oljeselskapene som forsøker å tjene raske penger. Det var nok med tanke på å mulighetene innenfor denne sektoren at Moland og French dro til DR Kongo. De utenlandske gribbene som river til seg kongolesiske råvarer er ikke særlig populære blant lokalbefolkningen som lever i ytterste nød.

Midt i drakampen om mineralrikdommen og krigen er det også et reelt ønske i deler av det kongolesiske samfunnet om å skape en rettsstat for første gang i historien. Det skaper en forvirret bilde av retts- og sikkerhetssystemet i DR Kongo. Rettssaken mot nordmennene hadde klare svakheter, sett med norske øyner, men kongoleserne forsøkte å gjøre de riktige tingene.

I løpet av de fire månedene Moland og French har sittet fengslet i Kisangani har flere viktige hendelser funnet sted i denne delen av Kongo. Disse illustrerer omfanget av problemene og setter "den norske" rettssaken i perspektiv:

* For noen uker siden arresterete Kongo en av de mest ettersøkte ansvarlige for folkemordet i Rwanda i 1994.  Gregoire Ndahimana fra Rwanda ble tatt til fange av kongolesiske styrker under krigsoperasjoner mot hutuopprørere i Nord-Kivuprovinsen.  Han er mistenkt for folkemord - og er siktet av Den internasjonale straffetribunalet for Rwanda for å være ansvarlig for drapet på 2000 tutsier.

* En militærdomstol helt nord i landet dømte på forsommeren fem opprørsoldater fra en mai-mai-bande for massevoldtekt av 135 kvinner og for tortur av barn i juli og august 2007. Fire av soldatene ble dømt til fengsel på livstid, mens den femte fikk en dom på 30 år. Rettssaken ble støttet av FN-operasjonen i DR Kongo (Monuc). Det er ikke ofte at voldtekt utført av soldater blir etterforsket. Det er enda sjeldnere at overgriperne blir dømt.

* Den kongolesiske hæren (FARDC) og FNs fredsstyrker (Monuc) har satt i gang en storoffensiv, Kimia II, for å knuse hutuopprørsbevegelsen FDLR. Det har ført til at ytterligere 300.000 mennesker har flyktet fra sine hjem i Nord-Kivuprovinsen , mens 100.000 er internt fordrevet i Sør-Kivu. Det betyr at det er over to millioner internt fordrevne i disse to provinsene.

* I Orientale lenger nord er den ugandiske opprørsbevegelsen Herrens motstandshær (LRA), fortsatt svært aktiv. En felles offensiv fra Kongo, Uganda og Sør-Sudan (med etterretningsstøtte fra USA) har ikke klart å knekke opprørerne som  igjen tar hevn på sivile. Mer enn 240.000 personer er drevet fra sine hjem i Nord-DR Kongo, mens over 100.000 har flyktet i nabolandet, Den sentral afrikanske republikken, på grunn av LRAs herjinger. Opprørerne skal ifølge FN har drept over 1200 sivile og bortført over 600 barn.

I denne situasjonen er det ikke rart at kongolesere ikke er begeistret for folk som reiser rundt med våpen eller tar bilder av seg med blod på hendene.

Første gang jeg kjørte inn i DR Kongo ble vi fortalt ved grensen at en drosjesjåfør nettopp var blitt drept av en full soldat litt lenger inn i byen. Vi kjørte forbi begravelsesfølgen i det vi kjørte vestover. Jeg tror neppe at soldaten ble dømt til døden, om han i det hele tatt ble straffet.

Men han var da heller ikke forbundet med leiesoldater og griske internasjonale aktører som helt siden kong Leopolds dager har plyndret landet.

I Kisangani er nordmennene blitt et symbol på vestlig råttenskap. Dommen viser hva militære offiserer mener om utenlandske eventyrere i Kongo.

 

Ettertanke:

I dagbladet.nos intervju med Moland etter domsavsigelsen heter det:

"Moland uttrykker midt oppe i det hele en viss optimisme og sender en hilsen til en medinnsatt i fengselet i Kisangani:
- Jeg hilser til Simon Mann. Vi skal se vi slipper ut før ham."

Minførste tanke er - hilser han til en medinnsatt i Kisangani?  For å sitere Wikipedia:

Simon Mann (født 26. juni 1952 i Aldershot i England) er en britisk-sørafrikansk sikkerhetsekspert, leiesoldat og tidligere offiser i den britiske hæren. Han har vært leder for sikkerhetsfirmaene Executive Outcomes og Sandline International. Mann ble i 2008 utlevert fra Zimbabwe og dømt til over 34 års fengsel i Ekvatorial-Guinea - som skal sones i det beryktede Black Beach-fengselet - for sin rolle i et påstått forsøk på å avsette president Teodoro Obiang Nguema Mbasogo i 2004.