Fattigfolkets alternative klimatoppmøte

Vestlige land, som Norge, er blitt kritisert for å i liten grad redusere egne utslipp og i stedet satse på kvotekjøp i utviklingsland. Nå får kritikerne støtte også fra Riksrevisjonen. I en fersk rapport om måloppnåelsen i norsk klimapolitikk sår de tvil om hovedhensikten med kvotekjøpene: At utslippene av klimagasser går ned.

Riksrevisjonen konkluderer med at utslippene med dagens virkemidler forventes fortsatt å øke.

”Det vil derfor etter Riksrevisjonens vurdering være behov for en forsterket innsats for å nå målet om å redusere utslippene i Norge i 2020”.

Langet ut mot kapitalismen

Den norske Riksrevisjonen er ikke de eneste som er skeptiske til en klimapolitikk hvor avlatspolitikk i form av kvotekjøp skal hindre global oppvarming.

19.- 22. april samlet én av de opprørske stemmene under klimatoppmøtet i København i fjor, Bolivias president Evo Morales, 15 000 miljøaktivister og observatører fra 90 land til et alternativt klimamøte i Cochabamba i Bolivia. Hovedhensikt: At de fattiges stemmer skal bli hørt.

Ikke uventet var kampen mot vestlig kapitalisme ett av hovedtemaene på konferansen, hvor Morales kun hadde selskap av såkalte likesinnede presidenter som som Rafael Correa fra Peru, Paraguays president Fernando Lugo, Daniel Ortega fra Nicaragua og Venezuelas president Hugo Chavez.

–       For kapitalistene er vi først og fremst forbrukere og arbeidstakere. Vi har rett til å si at kapitalisme er jordas fiende, sa Morales da han innledet World’s People’s Conference on Climate Change and the Rights of Mother Earth – også kalt ”Woodstock-utgaven” av klimamøter.

Møtet i Cochabamba var preget av skepsis til at markedsregulerende tiltak som kvotekjøp skal løse klimautfordringene.

–       Vi vil si nei til alle falske løsninger på klimaendringene som ble tilbudt av nesten alle lands myndigheter, slik som ulike løsninger knyttet til markedsmekanismer som ikke bidrar til å redusere utslippene, uttalte Miguel Valencia, en av arrangørene bak Klimaforum 2009.

Må bygge tillit

At Evo Morales og representanter for det sivile samfunn kun få måneder etter toppmøtet i København arrangerer en ny, stor konferanse med tusenvis av deltakere, illustrerer tydelig det som ble Københavnmøtets store svøpe: Mangelen på tillit.

Nylig innrømmet Christiania Figures, én av de mulige arvtakerne til toppjobben som leder av FNs klimakonvensjon etter Yvo de Boer, at hovedutfordringen dette året nettopp er å bygge tillit. Som en del av en slik brobyggeraksjon inngår også møtet i Cochabamba. Deler av slutterklæringen fra ”folkets” klimamøte vil bli tatt med i den teksten som lages i forbindelse med neste FN-møte i juni. Slik forsøker FN å hele sårene etter København-møtet.

I månedene som kommer vil det bli arrangert en rekke klimatoppmøter for å drive prosessen fra København-møtet videre: Først i Bonn fra 31. mai til 11. juni. Her skal forhandlerne forberede det neste store klimatoppmøtet: Møtet i Cancun i Mexico i desember.

Men allerede nå signaliserer FN at det er lite trolig at en vil klare å komme fram til en forpliktende klimaavtale i år.

Heller ikke løftet fra København-møtet om å begrense den globale temperaturøkningen til to grader, ser det ut for at en vil klare. Til det er utslippene for høye.

Usikre CDM-tiltak

Også her hjemme øker utslippene. Fra 1990 til 2008 økte de norske klimautslippene med 8,4 prosent. Kyoto-avtalen gir Norge rett til å øke utslippene med én prosent fra 1990-nivå. Den norske regjeringen har lovet å overoppfylle Kyoto-avtalen med ti prosent.

Rapporten fra Riksrevisjonen sparker imidlertid beina under bærebjelken i regjeringens politikk: Kjøp av klimakvoter fra utviklingsland, såkalte CDM-kvoter (Clean Development Mechanism).

Disse kvotene skal bidra til teknologioverføring fra rike til fattige land, være økologisk bærekraftige og erstatte andre, forurensende energikilder. Kjøp av én CDM-kvote gir derfor rett til å slippe ut ett tonn CO2. Det er bare ett stort problem: Det er svært vanskelig å dokumentere at kvotekjøpene faktisk har noen effekt.

Riksrevisjonen slår fast at ”faktiske utslippreduksjoner som følge av prosjekter som gjennomføres gjennom CDM-mekanismer er usikre”.

Vekker

Riksrevisjonens rapport bør være en vekker for norske myndigheter. Når det nå sås tvil om effekten av den norske klimapolitikken, bidrar ikke det til å bygge tillit mellom rike og fattige land.

Kjøp av kvoter ansvarliggjør heller ikke norske borgere og bedrifter i forhold til at også vi her hjemme må foreta endringer for å redusere utslippene.

I klimakampen handler det om å vinne folkets hjerter – enten du heter Evo Morales eller Jens Stoltenberg.

Da kan det være fornuftig å satse på noe som faktisk virker.