Finansorkanen rammer Latin-Amerika

Det har de gjort blant annet ved å stille likvide midler til rådighet i en mengde vi aldri tidligere har sett. Det har hindret en finansiell nedsmelting. Verden har unngått en ”argentinisering” av det internasjonale finansielle systemet.

Men det forhindrer ikke en resesjon (økonomisk tilbakegang) som vil bli dyp, langvarig og global. I de kommende måneder vil nesten hver eneste region i verden erfare økonomisk oppbremsing, med redusert eksport og økt arbeidsløshet.

Hendelser den siste tiden har motbevist oppfatningen om at framvoksende nasjoner hadde ”frikoblet” seg fra de avanserte økonomiene. Fakta har vist at det motsatte er sant. De fleste voksende økonomier er fortsatt sårbare og påvirket av det som foregår i de mest utviklede landene. Virkningene av resesjonen vil bli særlig alvorlig i Latin-Amerika.

Brasil og Mexico er blitt hardest rammet til nå, i den grad at verdien av deres selskaper er redusert med om lag 50 prosent. Situasjonen i disse landene er så alvorlig at USA nylig ga dem kreditt for opp til 60 milliarder dollar.

Men Brasil og Mexico er ikke de eneste som er rammet av finansiell uro. Chiles valuta har mistet en tredel av sin verdi, i Peru har prisen på utenlandsk finansiering gått i været, og i Argentina har regjeringen måttet ty til ekstreme tiltak, som å nasjonalisere pensjonssystemet, for å unngå en umiddelbar finansiell katastrofe.

Med en resesjon som kan vare 18 måneder eller lenger, den mest langvarige siden 2. verdenskrig, vil Argentina bli et av de hardest rammede landene. Argentinas behov for ekstern finansiering er enorm, og landets eksport vil bli kraftig redusert.

Men politikk bidrar også til Argentinas økonomiske bekymringer. President Cristina Fernández de Kirchners regjering genererer mye mistillit blant lokale og utenlandske investorer, som frykter vilkårlige tiltak. Selskapet Standard and Poors nylige beslutning om å redusere Argentinas rating er fullt ut berettiget og gjenspeiler mange analytikeres frykt for at Argentina på nytt blir ute av stand til å betale sin offentlige gjeld.

Mexico og Mellom-Amerika vil også lide under en langvarig resesjon. I mange år har deres økonomiske skjebne vært knyttet nært til USA. Disse båndene ble styrket med undertegningen av bilaterale frihandelsavtaler med USA, så det er stor fare for at de vil oppleve negativ vekst i 2009 og, kanskje, i første halvår 2010, mens USA går inn i resesjon.

Landene som har utviklet seg med et blikk mot Asia, og som har akkumulert ressurser til å møte uventede finansielle stormer, vil bli mindre påvirket av finanskrisen og resesjonen i USA. Det gjelder særlig Chile, Colombia og Peru. De vil raskere gjenvinne sitt sysselsettingsnivå.

Men det viktigste spørsmålet er hva som vil skje i Brasil, Latin-Amerikas gigant. De siste årene har analytikere og investorer rundt om i verden begynt å se på Brasil som en kommende økonomisk stormakt. Det har vært snakk om et mirakel, og mange har hevdet at Brasil vil vokse like spektakulært som Kina og India, og ikke for alltid forbli ”morgendagens land”. Dessverre tyder alt på at dette var illusjoner basert på ønsketenkning.

Brasils kraftige vekst de siste årene har et utrolig svakt fundament. President Luiz Inácio Lula da Silva har rett nok bestemt seg for å avstå fra den grassate populismen til Venezuelas Hugo Chávez. Lula har også klart å takle inflasjonen. Men det kreves mer enn det å bli en økonomisk stormakt.

Det Lula gjorde var rett og slett å beslutte at Brasil skulle være et ”normalt” land. Men å skape en robust økonomi med høy og vedvarende vekst krever mer enn kontroll med inflasjonen. Det krever dynamikk, smidighet, produktivitet og en økonomisk politikk som fremmer effektivitet og nyskaping.

Som mange studier har vist har ikke Brasil vært i stand til, eller ønsket, å iverksette de moderniseringsreformene som trengs for å få til en rask økning i produktiviteten. Brasil er fremdeles et enormt byråkratisk land, med et utdanningssystem i krise, svært høye skatter, middelmådig infrastruktur, hindringer for nyetablering av bedrifter og en betydelig korrupsjon.

Det er en beklagelig sannhet: Brasil har de siste årene ikke valgt modernisering og effektivitet, og vil måtte betale konsekvensene av det i de vanskelige årene vi har foran oss.

Sebastián Edwards er professor i økonomi ved Anderson Graduate School of Management, Universitetet i California (UCLA). Han var Verdensbankens sjeføkonom for Latin-Amerika fra 1993 til 1996.


Copyright: Project Syndicate, 2008.
www.project-syndicate.org