Forfulgte i fotoarkivet

Frykten de ga uttrykk for da jeg sist traff dem er blitt virkelighet. På fredag kjedet jeg meg og surfet på nettet.  På sidene til Human Rights Watch oppdaget jeg at en katolsk prest, Raul Tati og økonomiprofessor Belchior Lanso Tati, som jeg intervjuet i Cabinda  nord i Angola for noen år siden nå var blitt arrestert av angolanske myndigheter. Nettsidene til en pirat zimbabwisk radiostasjon fortalte at fagforeningslederen for landarbeidere, Gertrude Hambira, som jeg traff i august, har gått i dekning etter at sikkerhetspolitiet oppsøkte hennes kontor når hun ikke var tilstede.

Dette er saker som ikke når forsidene av avisene, og neppe vil bli tatt opp i internasjonale fora. Men jeg vil skrive om dem. Jeg har bildene i arkivet, ordene deres notert på blokken og sterke inntrykk fra møtene. Og jeg må skrive om dem fordi  noen steder er livet farlig for mennesker som snakker sant om maktmisbruk.

I begynnelsen av januar angrep opprørsgruppen FLEC – Fronten for frigjøringen av Cabinda-enklaven – en buss med fotballspillere fra Togo som skulle delta i Afrika mesterskapet som Angola var vertskap for.  Tre mennesker ble drept av gruppen som vil at den vesle enklaven skal løsrives eller få mer selvstyre fra Angola. I en kommentar etter angrepet skrev jeg:

Når finalen i Afrika-mesterskapet er ferdigspilt i Luanda om en måned vil folk på landsbygda og ved Majombeskogen i Cabinda måtte leve i frykt. Soldatene fra Angola vil fare enda hardere fram for å finne de siste tilhengerne av opprørerne.

Angola-regjeringen ventet ikke så lenge. De har arrestert åtte personer, uten at de er blitt siktet. Bare to skal angivelig ha direkte tilknytning til angrepet. Organisasjonen Human Rights Watch (HRW) mener at minst tre av de anholdte er arrestert av politiske grunner fordi de kritiserer regimets menneskerettighetsbrudd i Cabinda. En av disse er Raul Tati, en katolsk prest og universitetsprofessor som ble arrestert 16. januar.  Den andre en Belchior Lanso Tati som arbeidet i rettighetsorganisasjonen Mpalabanda før den ble forbudt i 2006. Den tredje er Francisco Luembam, forfatter og jurist.

Jeg møtte Belchior like etter at jeg ankom Cabinda. På flyplassen var en gruppe soldater i ferd med å laste kanoner av et stort lastefly.  På kontoret til Mpalabanda viste han meg bilder av torturofre, mennesker skutt av angolanske soldater og av et tre år gammelt barn som noen soldater hadde kastet i en vegg.

I et lite rom i et kloster nær stranden traff jeg pater Raul Tati. Han sa den gangen at ”om du hører at det er fred i Angola og at en forsoningsprosess er i gang, må du forstå at Cabinda står på utsiden. Her er det ikke fred”.

”Det er min rett og forpliktelse som prest å fremme menneskerettigheter,” sa han.

Zimbabwe er et annet land der sikkerhetsstyrkene ikke liker fokus på deres ulovlige og brutale virksomhet. Gertrude Hambira er en modig kvinne og generalsekretær for landarbeiderforbundet  GABPWUZ. Hun har valgt å gå under jorda en stund etter at sikkerhetspolitiet forrige uke oppsøkte hennes kontor. Allerede en uke i forveien fikk hun et forvarsel. Hun ble innkalt til politihovedkvarteret i Harare. Der ble hun forhørt av 17 høytstående sikkerhetsoffiserer fra politiet, hæren, luftvåpenet og sikkerhetstjenesten. De var svært opprørte over en dokumentar som forbundet hadde laget om volden og den ulovlige okkupasjonen av kommersielle gårder i landet, der sikkerhetsstyrkene ofte er aktive deltagere.

Jeg skjønner godt at Gertrude har valgt å gå i skjul. Da jeg snakket med henne i august i fjor fortalte hun at det var farlig å snakke med landarbeidere på okkuperte gårder: ”Jeg har vært banket opp på gata og er blitt arrestert og anholdt under uverdige forhold,” fortalte hun.

Ingen av disse tilfellene er blitt omtalt i norske aviser, og knapt i internasjonale medier. Men menneskerettighetsorganisasjonene Human Right Watch og Amnesty International taler deres sak, skriver brev til myndighetene og holder oppsikt. De gjør en viktig innsats i en verden der stadig flere vestlige land prioriterer å fremme egeninteresser foran menneskerettigheter når de former sin internasjonale politikk.