Framtidstro og væpnet makt

Jeg reiste til Den demokratisk republikken Kongo med to bøker i bagasjen. ”Kongo Kaller” av den norske journalisten Albert Henrik Mohn er fra et besøk fire år før slutten på det belgiske kolonistyret. Ingen ante på det tidspunktet at landet ville få sin frihet i løpet av få år.

Den andre boken er av den britiske journalisten Tim Butcher, ”Blood River. A Journey to Africa’s Broken Heart” fra 2004 da opprørsgrupper herjet i øst, og mye av det Mohn hadde sett lå i ruiner. Begge disse hadde oppdageren og koloniveldets veiviser, Henry Morton Stanleys bok ”Gjennom det mørke fastlandet”, med seg i bagasjen.

De to fortellingen var egnet lesing under besøket i et land som om noen uker skal feire 50 år med uavhengighet.

Boken til Mohn, der han avbildes med tropehjelp og pipe i munnen, fant jeg på et antikvariat i bokbyen Fjærland. Coveret viser en afrikanske kvinne med batr bryst sittende  i en fargerik tropisk hage. Det er en velskrevet beskrivelse av Belgisk Kongo med et forsøk på kritisk blikk på kolonimakten. Den preges likevel av en utviklingsoptimisme, bare 1970-tallets bistandsarbeidere kan matche. Datidens underliggende holdninger preger teksten, som er alt annet enn politisk korrekt sett med dagens øyne. Mohn snakker konsekvent om negere eller innfødte, og kjøper nok belgiernes innstilling om at de må ”herske for å tjene”. Mot slutten av boken trekker han fram positive og negative sider at samfunnet han har møtt:

”På den ene siden: Et markert raseskille selv om det ikke fantes noen skilt med ’Negre ingen adgang’, ingen innfødte i toppstillingene, ingen alminnelig stemmerett,  ingen organisasjonsfrihet, ingen tillatt opposisjon mot de fem selskapene, som kontrollerer omtrent 90 prosent av investeringene.

Men det var også en annen side: Ingen steder i Afrika har jeg sett så mange velfødde negre i så gode boliger, et solid fundament var lagt for et moderne helsevesen, 40 prosent av barna i skolealder fikk undervisning, mens bare 10 prosent av barna i det franske imperium går på skole.”

Før uværskyene begynte å trekke sammen i 1959 og begynnelsen på 1960 med demonstrasjoner og krav om uavhengighet utropte den norske reporteren Kongo som ”framtidens land”.

I et etterord skrevet i 1959, fire år etter reiseberetningen gir Mohn en oppdatering av det voksende kravet om uavhengighet. Han siterer ordene til Patrice Lumumba (som ble landets første statsminister etter uavhengigheten) da han bli arrestert av belgisk politi: ”1960 vil, for Kongo, bli et år med krig og elendighet”.

Og det ble det. Og Lumbumba ble myrdet året etter av opprører i Katanga sørøst, hjulpet av belgisk sikkerhetsfolk.

 

Femti år senere gjennomfører Afrika-korrespondent Tim Butcher en helt annen og betraktelig mer farlig og strabasiøs reise.”Jeg føler at jeg har rørt ved Afrikas hjerte, og funnet at den er ødelagt”.

I hans beretning er det meste kolonialistene fikk bygget opp blitt ødelagt – uten at de kongolesiske regjeringene som har fulgt i årene etter har bygget opp særlig mye annet. De mange titusener av kilometer med asfalterte veier er gjengrodd. Jernbanelinjen fungerer ikke lenger.

Og ikke minst er det soldater, opprørere og sikkerhetsfolk over alt. Kontrasten mellom de to journalisters erfaringer er tydelig når de forteller hver for seg om den overkommelige veistrekninger som mellom dagens Kinshasa og utløpet av Kongoelven ved Boma. Mens nordmannen så det litt naive Afrika og framskrittets havn ved Matadi, må Butcher passere uttallige kontrollposter, mistenktsomme soldater, og lite sivilt trafikk.

Butcher har reflektert mye om Stanley, belgisk kolonialisme og hva uavhengigheten har ført med seg. Han mener Stanleys reise kunne har brakt det positive fra Europa med seg – skoler, helse og moderne teknologi.

Det som isteden ble dominerende europeernes plyndringen av naturressurser og misbruk av afrikanere. Etter noen og førti dager på motorsykler, elvebåter, biler og helikoptre sier den britiske journalisten at en av de store misforståelser om slutten på det hvite styret av Afrika er at makten ble gitt tilbake til folket i Afrika.

”Ved uavhengighet overga kolonimaktene autoritet, men poenget er at makten aldri havnet der den burde, i hendene på folket. Isteden ble den kapret av eliter som offentlig sa at de arbeidet for folkets interesser, mens de i faktisk ble drevet av egeninteresse.”

Butchers konklusjon er at Kongo symboliserer et ”Afrika der skuffelse har seiret over potensiale”.

Butchers reise tok slutt i 2004, boken ble ferdig i oktober 2006. Allerede er det er behov for en ny reiseskildring fra DR Kongo. Historiens smerter og ruiner er fortsatt tydelig – samtidig er det stadig nye ting skjer.