Fredsdebatt uten politikere

Forrige uke arrangerte Institutt for fredsforskning (PRIO) et seminar hvor de spurte om det er mulig å fremme liberale idealer som menneskerettigheter og demokrati gjennom internasjonale fredsoperasjoner. Det var en oppsummering av prosjektet ”Liberal Peace” som de har drevet sammen med en rekke andre institusjoner. Afghanistan, DR Kongo, Sudan og Bosnia ble trukket fram som eksempler.

Som eneste politiker deltok Fremskrittspartiets  Morten Høglund i paneldiskusjonen.  Han påpekte at det var veldig stor enighet i Utenrikskomiteen på Stortinget om støtte til fredsbevarende og fredsbyggende operasjoner.

Etter å ha hørt på innleggene på seminaret sitter jeg igjen med en fornemmelse av at den politiske retorikken ikke stemmer med virkeligheten. At ønsketenkning mer enn realisme ligger til grunn når Norge hittil har brukt 10 milliarder kroner i Afghanistan over nesten ti år – uten nevne verdige oppløftende resultater.

Og da var det påtagelig var at ingen andre politikere var tilstede, og heller ikke særlig mange fra de frivillige organisasjonene som stadig roper om flere FN-soldater eller humanitær innsats.

– I tilfellene vi har sett på har vi funnet at det er ikke blitt noen liberal fred,  slo  PRIOs Kristoffer Lidén fast i innledningen.

Det er altså ennå ikke blitt bygget politisk og økonomisk liberale stater i steder der Norge bruker store bistandssummer og en betydelig del av militærbudsjettet.

Shahrbanou Tadjbakhsh, fra Science Po /CERI tok for seg Afghanistan. Hun mente at det internasjonale samfunnet allerede har begynt å skrive nekrologen over en liberal fred i Afghanistan.

– Dette er bare en del av det internasjonale samfunnets exit-strategi, sier hun.

Det internasjonale samfunnet med USA og Nato i spissen har forsøkt  å presse en liberal grunnlov og system på Afghanistan, til den grad at privat entreprenørskap er grunnlovsfestet. Men Tadjbakhsh mener det er gjort mange og store tabber. Hun trekker fram at det har vært mye snakk om menneskerettigheter, men ikke om rettferdighet. Det har gjort det mulig for krigsherrene å fortsette som før. Lite er gjort for å bygge opp en nasjonal økonomi, og at den private økonomien er dels korrupt og var også en del av problemet under krigen.

De vestlige maktene har i sin utvelgelse av hvem de skal samarbeide med,  ikke tatt hensyn til den omfattende politiske diskusjonen som pågår i landet. Likevel advarer hun mot å oppgi hele demokratiprosjektet.

– En dårlig internasjonal tilbaketrekning fra Afghanistan hadde vært umoralsk. Vi må heller se på svakhetene, rette på dem, styrke rettsfølelsen, og la flere stemmer bli hørt, sier hun.

Endre Stiansen fra Utenriksdepartementet var med på fredsforhandlingene mellom nord- og Sør-Sudan som førte til en fredsavtale for fem år siden. Selv om ingen snakket om en liberal politisk agenda under forhandlingene, mener han at fredsavtalen gjennomsynes av liberale politiske og økonomiske ideer.

– Et tog er satt i bevegelse som ikke kan stanses. Det er sudanere som nå presser på for at avtalen skal gjennomføres. Vi vet ikke om prosessen er dømt til å mislykkes eller ikke. Dynamikken er så sterk at vi ikke vet hvor det vil føre hen, sier Stiansen.

Det internasjonale samfunnet, ved å presse på i fredsforhandlingen har klart å åpne opp et politisk rom som ikke var der for fem år siden. Men i den videre utviklingen mener Stiansen at sudanere er drivkraften og at det internasjonale samfunnets påvirkning er begrenset.

Det skal være valg i Sudan i april.

Siden 1999 har FNs fredsoperasjon i DR Kongo (Monuc) fått en stadig sterkere og utvidet mandat der på fredsbevaring, og fredsbygging er sentralt.

– Den omfattende volden i landet er til en viss grad blitt begrenset. Men en liberale fredsagenda er mislykket, sa Stein Sundstøl Eriksen  ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).

- Staten er ikke blitt nevneverdig styrket. Staten utfordres av flere væpnede grupper. Det vises ingen respekt for menneskerettigheter.

Han tror ikke situasjonen hadde vært særlig mye bedre om Monuc hadde fått flere tropper eller økte ressurser – slik mange aktivister og politikere har krevd.

– For at stats- og fredsbygging skal lykkes må det være til fordel for lokale nøkkelaktører. Den type stat som giverne ønsker seg samsvarer ikke med interessene til disse personene. En svak stat er i deres interesser. Det gjør at de fortsatt har adgang til økonomiske interesser, kan kjøpe seg støtte og opprettholde kontroll over væpnede grupper.

– Kanskje vi må akseptere at prisen vi betaler for fred er en svak stat og sterke menn. Det er neppe mulig å etablere en liberal fred alle steder, sier Sundstøl Eriksen.

NUPI-direktør Jan Egeland lurte på om det internasjonale samfunnet har lært særlig mye av sine erfaringer når det gjelder fredsbygging.  Selv om han mener Afghanistan er et grelt eksempel på mislykket fredsinnsats så trekker han fram Liberia, Sierra Leone, Mosambik og Kambodsja som eksempler på at det kan gå bra.

Når Utenrikskomiteen neste gang diskuterer fredsbygging, bistandsbudsjettet eller engasjementet i Afghanistan blir det interessant å se om noen av representantene, i tillegg til Høglund, har fått med seg den kritiske forskningen.  Eller om noen vil innrømme at en del av det de har støttet med mange milliarder kroner ikke gir resultatene de hadde ønsket seg eller har forespeilet velgerne.