Full stopp i klimaforhandlingene

MANDAG 14.12: Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim kikket seg rundt i den enorme plenumsalen Tycho Brahe på klimamøtet i København. Han så rådvill ut. Energi- og klimaminister Ed Miliband fra Storbritannia ble spurt om han visste hva som foregikk:

“Ikke spør meg, jeg er bare en minister.”

Dette var dagen da de fattigste og mest sårbare landene tok styringen. Klimaforhandlingene hadde brutt sammen. De fattige nektet å fortsette. Utviklingslandene hadde sett seg lei av at de rike landene dro bena etter seg og forsøkte å gravlegge Kyoto-protokollen.

Noen minutter i forveien hadde vi sett de nye kravene fra de afrikanske landene, de lavtliggende øystatene og de andre minst utviklede landene:

* Temperaturstigningen må begrenses til 1,5 grader.

* De rike landene må bidra med minst fem present av bruttonasjonalproduktet i klimatiltak - det må være ekstramidler, utover dagens bistand.

* 450 milliarder dollar må legges på bordet umiddelbart.

* Klimakuttene hjemme må være på 45 prosent, før eventuelle kvotekjøp i fjerntliggende strøk.

Før disse utviklingslandene ville diskutere noe som helst annet, måtte Kyotoprotokollen reddes. Alle andre saker må settes på vent før dette er avklart.

Det lå i kortene at det måtte gå slik. EU, USA, Canada og Japan har lagt opp til å gravlegge Kyotoprotokollen i snart en uke. Norge har vært verken for eller mot. Begge deler har vært greit, så lenge elementene i Kyoto ble videreført i en ny avtale. Rike land har presset på for å få store utviklingsland til å forplikte seg til kutt, før de selv vil gå med på de nødvendige kuttene. Utviklingsland og aktivister har påpekt gang på gang at dette strider med det alle ble enig om på Bali i 2007. Det er de rike landene som har skyld i dagens klimasituasjon, med sine utslipp de siste tiårene. De slipper ut enormt mye mer klimagass per person enn utviklingslandene.

Norske miljø- og utviklingsorganisasjoner oppfordret søndag regjeringen til å legge press på rike land i innspurten av klimaforhandlingene. Det er store rike land som USA som sitter med nøkkelen til om København blir suksess eller fiasko. Det å legge skylden for manglende framgang på utviklingslandene blir helt feil. Problemet har vært en stadig økende polarisering mellom rike og fattige land.

At Norge kunne spilt en rolle dersom de et industriland reiste seg og entydig støttet utviklingslandene, viser lille Tuvalu med 12.000 innbyggere. Da de i forrige uke foreslo å opprette en ekstra protokoll som kunne forplikte de landene som i dag står utenfor Kyoto-avtalen til å kutte i klimautslippene, høstet de heder og ære fra både aktivister og det danske formannskapet. Her i København er det absolutt muligheter for små land til å spille en rolle som brobygger. Signalet utad ville vært massivt. 

De rike landene har det historiske ansvaret for klimakrisen. Men har så langt ikke gått med på å redusere utslippene i nærheten av det som er nødvendig.  De mangler også tilstrekkelig vilje til å forplikte seg på langsiktig finansiering av klimatiltak i utviklingsland.

Det er liten tvil om at man på sikt må redusere veksten i utslippene også i de store utviklingslandene. Men en ting av gangen. Nå er det de rike landene som må trå til, både for klimaet og de fattiges beste. Så kan man ta Kina og de andre i neste omgang: ”First we take Manhattan, then we take Beijing”.

Spørsmålet nå er om det er for sent for Norge og andre å spille en brobyggerrolle mellom utviklingsland og industriland. Med fire fattige dager igjen av klimamøtet og full skjæring i forhandlingene, ser det mørkt ut for et nytt klimaregime.