Gjensyn med Mugabe-land

Han ledet Zimbabwes opptur etter uavhengigheten, styrte landet inn i avgrunnen og saboterer nå gjenreisningen.

På 1980-tallet var Zimbabwe det nærmeste jeg kom hjemlandet mitt. Sør-Afrika var fortsatt i apartheidregimets jerngrep, mens Zimbabwe var nylig frigjort. Det var håpets land. Gresslukten, de blomstrende jakarandatrærne,  ndebelespråket  i sør minnet om oppveksten i Durban og døyvet hjemlengselen.

I boken "På grensen" om det sørlige Afrika som jeg skrev i 1988 hadde kapitlene om Zimbabwe optimistiske titler - "Smittende glede", "Gjenreisning" og "Forsoning og utvikling?" . Gjennom Fellesrådet for det sørlige Afrika og Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond samlet vi inn penger til distriktssykehuset i Mutoko.

Nye skoler ble bygget. Jeg tok bilder av store overskuddslagre med mais. Samtidig skrev jeg om Mugabes drøm om en ett-parti-stat og om hans soldaters herjinger sør i landet. Men jeg håpet at ondskapen var forbigående og at de mange positive trendene ville snu det negative.

Framgangen fordunstet som morgentåke. 

Gammel mynt

I en gammel pengepung fant jeg en gammel en-dollar-mynt fra 1980. På det tidspunktet var Zim dollaren verdt mer enn en amerikansk dollar. Da Zimbabwes valuta ble avskaffet i februar i år måtte man ha tilsvarende flere hundre trillioner slike mynter for å kjøpe et brød. Vanlige folk drev byttehandel for å skaffe seg mat.

Da jeg siste besøkte landet i 1994, merket jeg meg bildene av kamerat Mugabe overalt. Persondyrkelsen var tydelig i de statlige mediene. Maktsyken var begynt å tære på landet og svekke institusjoner og utviklingen.

Presidenten med de tykke brillerammene stirrer fortsatt ned fra offisielle portretter. Det statsstyrte fjernsynet viser lange innslag fra alle begravelsene han går i, mens mange av hans folk håper at det snart er han som ligger i kisten. Ute  ved Heroes Acre, Heltenes gravplass, ligger det nå 81 tidligere frigjøringssoldater. Det er allerede satt av plass til presidenten.

Sjefkamerat

Den gamle mannen føler seg tydelig litt ubekvem i det som kalles "den inklusive regjeringen" og oppmerksomheten som blir hans politiske rival statsminister Morgan Tsvangirai til del. Derfor blir han nå ikke bare omtalt på fjernsynet og i landets eneste dagsavis The Herald som "president kamerat", men som "statsoverhode, regjeringsleder, øverste befal og president kamerat Mugabe" - og i tilfelle noen er i tvil vil hans parti Zanu (PF) titulere ham som "supreme leader" (øverste leder) etter partikongressen i desember. Det er litt arrogant fra et parti med kanskje i underkant av 20 prosent oppslutning.

Trafikken i hovedstaden stopper opp hver gang Mugabes kortesje kjører midt i veien med et ti-talls biler, noen med politi og tungtbevæpnede soldater og en sykebil helt bakerst. Nåde den bilen som ikke kjører inn til veikanten og venter.

Jeg lurer på om Mugabe ser grafittien på veggen ved golfbanene han kjører forbi: "Zanu (PF) stop ruining the nation" - slutt å ødelegge nasjonen.

Sliten

Harare er fortsatt en vakker by om morgenen.  Det myke lyset skjuler at Harare er en by der folk har ikke har råd til å kjøpe maling på over ti år.  Mye er seg lik, bare mer slitt og forsøplet. Det er noen nye høybygg midt i sentrum. Partihovedkvarteret til Zanu (PF) med det svarte hanesymbolet helt øverst virker like sliten og utdatert som politikken til maktmenneskene den huser forfekter.

Jeg oppsøker to deler av landet der det på 1980-tallet aldri ble sagt noe negativt om presidenten eller hans parti. Det er ikke lenger tilfellet. Helt fram til parlamentsvalget i mars 2008 tok Mugabe og kamphanene støtten til folk på landsbygda for gitt. Men mange stemte mot Zanu (PF). Og partiet tok hevn.  I Mutoko-distriktet ble opposisjonstilhengere banket opp, voldtatt og drept. De skadde som oppsøkte sykehuset fikk kanskje trøst fra legene og sykepleiene. Men ikke behandling. Det er kun Panadol - hodepinetabletter - på medisinlageret.

Og langs hovedveien ser man Mugabe-farmene - de tidligere kommersielle farmene som hans bøller har okkupert og overdratt til partipampene. Gresset vokser vilt. Riktig nok er det store nye hus på noen av gårdene, men mange av åkrene blir ikke dyrket. Det er et øde landskap.

Det er vinter i Zimbabwe. Det er mange gressbranner. Vanlig folk håper at det gamle blir svidd bort - og at det blir nye politiske vekster denne våren. De lengter etter en ny og bedre politisk tidsepoke.