Gutta i Kongo - ikke naive eventyrere

Samtidig har norske medier med unntak for Dagbladet stort sett maktet å holde avstand til dramaet som utspiller seg i et fattig, krigsherjet og ødelagt land i Afrika og gitt balanserte reportasjer av det som har skjedd. VG kommer etter min mening best ut mens Dagbladet til dels har drevet den rene heltedyrking av to nordmenn som det ikke kan være tvil om er ansvarlig for alvorlige forbrytelser, selv når vi ser bort fra dødsdommene i Kisangani.

 Hva er det som bør stå igjen som noen hovedinntrykk når det gjelder French og Moland i Kongo og andre land i Afrika?

La oss ta det i kronologisk orden.

De har måttet forlate Det norske forsvaret fordi de brøt regelverket og norsk lov og brukte sine posisjoner til å rekruttere leiesoldater for oppgaver blant annet i afrikanske land.

For det andre har de misbrukt forsvarets identitetskort på en måte som skaper særlige problemer for norske myndigheter. De famøse anklagene om spionasje for Norge og dødsdommen knyttet til dette punkt, er et klart uttrykk for dette.

For det tredje har Moland og French i Uganda jobbet under falske navn, Mike Callan og John Hunt, samtidig som de hevder at de med godkjenning fra landets myndigheter har etablert en såkalt Special Intervention Group, en organisasjon av mennesker med hard krigserfaringsbakgrunn for spesialoppdrag i afrikanske land. Slike spesialgrupper som det blir stadig flere av og som består av tidligere leiesoldater med hard krigserfaring er i ferd med å bli en politisk og sikkerhetsmessig svøpe som myndighetene i stadig flere land i Afrika ser på med stadig mer kritiske øyne.

Moland og French har hatt våpen både under oppholdet i Uganda og Kongo. De har i Uganda forfalsket brev og brukt navnet til sikkerhetssjefen for landets president for igjen å påvirke etterretningsledelsen til å godkjenne deres firma og virksomhet. Denne godkjenningen fikk de ikke, men mens de prøvde å jukse til seg en slik godkjenning, drev de ulovlig trening av folk de ville bruke som leiesoldater for oppdrag i Afrika og andre steder.

At Ugandas etterretningsledelse nå har tatt hånd om saken og gransker hva French og Moland har drevet med, er en klar indikasjon på hvor mislikt og ulovlig deres aktivitet har vært. Med den Afrika erfaring jeg har, anser jeg det som helt usannsynlig at den form for ekstrem turisme som de to hadde planer om å etablere med Kampala som senter for virksomheten, er lovlig i noe afrikansk land.

Hva gjorde de i Adenbukta?

Det er kjent at French og Moland har hatt væpnede oppdrag i kampen mot piratvirksomheten i Adenbukta. Men ingen har ennå fortalt oss hvem oppdragsgiverne var, og hva de to gjorde i Aden bukta. Hadde de og deres oppdragsgivere internasjonal rettslig dekning for den virksomhet de drev? Neppe, vil jeg tro.

Hva skjedde så da deres sjåfør ble drept i mørket et sted utenfor Kisangani? Her står påstand mot påstand. Moland og French påstår at de ble overfalt av en bande som skjøt sjåføren. Kongoleserne som var med bilen hevder at Moland skjøt sjåføren. Her kommer så i tillegg det famøse bildet av Moland som med et bredt glis tørker sjåførens blod av førersetet. Hvorfor skal man tro at Moland og French snakker sant mens de kongolesiske vitnene lyver?

Når det gjelder rettergangen i Kisangani er det mye kritisk å si om den, men det står fast at Moland og French ved å nekte å forklare seg og ved sterkt nedsettende uttalelser om rettens arbeidsmåte og retts- og statssystemet i Kongo, har vist en ringakt for retten som den annen part bare kan oppleve som meget arrogant og sterkt provoserende.

Rettsaken har mange trekk ved seg som er kritikkverdige, og etterforskningen bærer preg av mange svakheter, ikke minst anklagen om spionasje for Norge som er det rene vrøvl. Men rettsaken har også hatt flere akseptable trekk. Dommene er nå anket, og vi kommer i neste runde ventelig til å se en bedre rettergang både formelt og reelt.

Kisanganis erfaringer

Så er det menneskene i Kongo og i første rekke menneskene i Kisangani, tidligere Stanleyville, og deres minner om oss europeere. Det begynte med de portugisiske slavehandlerne for 500 år siden. I Gunnar Kopperuds siste roman" Hviske i mørket" som henter sitt tema fra denne tiden, får vi smertefulle skildringer av hvordan det kunne være.

Deretter fulgte kolonitiden. Belgias særdeles egosentrerte og hyperaktive (både politisk og seksuelt) kong Leopold II maktet i denne prosessen å manøvrere seg inn i en posisjon der han personlig med støtte fra rike forretningsfolk fikk annektere Kongo, og han gjorde Kisangani (Stanleyville) til hovedkvarter. Kongens menn i Kongo (der også nordmenn og andre skandinaver deltok) og deres framferd mot innbyggerne i landet Leopold hadde tatt som sin private eiendom, var like uhyrlig som deres grenseløse utbytting av landets naturrikdommer. Leopold ga i sin tid som straffereaksjon for ulydig opptreden ordre om at alle gutter over 12 år i et større område av landet skulle henrettes, og ordren ble etterkommet.

Da Kongo ble uavhengig tidlig på 1960 tallet, var den nye staten særdeles lite i stand til å etablere eget styre og utvikle landet. Belgia hadde vært en så elendig kolonimakt i kjølevannet etter kongen at bare en håndfull mennesker hadde høyere akademisk utdanning. En av dem var Patrice Lumumba, landets første statsminister. Han ble av vestmaktene i den kalde krigens tid sett på som for radikal til å lede utviklingen i Afrikas mest ressursrike land. Det ble borgerkrig og FN-intervensjon. I kjølvannet av alt dette ble Lumumba myrdet av belgiske sikkerhetsoffiserer i et nært samarbeid med CIA og på direkte ordre av president Eisenhower i USA.

Enden på det hele var at Mobutu med vestens hjelp ble statssjef. Han ble Afrikas mest korrupte leder, var USAs og vestens mann i ett og alt og gjorde ikke annet enn å plyndre for egen vinning.

Etter dette igjen er det en vedvarende og meget brutal historie til denne dag om kriger og leiesoldater, mange av dem hvite, om krenkelse av menneskeverdet, drap og voldtekt og hemningsløs plyndring av ressurser.

De gamle i Kisangani som ellers i Kongo, forteller sine barn og sine barnebarn om den gamle historien mens alle voksne også unge, kjenner den nyere fra egen erfaring. Er det derfor så rart at noen klapper i en rettssal i Kisangani når to hvite av en svart dommer blir dømt til døden?

Ulovlig bransje

Hva som skjer videre med Moland og French, er det ingen gitt å vite med sikkerhet. Jeg håper og tror at domspremissene vil bli noe endret i prosessen og at dødsdommene kan oppheves.

Men Moland og French er ikke to norske, blåøyde, naive entreprenører. Tvert i mot, de har planmessig og bevisst operert i en ulovlig, brutal og hasardiøs bransje der menneskeverdet er uten verdi. På den måten har de satt både egne og andres liv i fare.

 Utenriksministeren og Utenriksdepartementet har en vanskelig oppgave foran seg når det gjelder å få de to hjem. Men kommer de hjem, kan jeg ikke skjønne annet enn at norske myndigheter er nødt til på nytt å stille dem for retten for de kriminelle handlinger de utvilsomt har begått og som bryter både med norsk lov og internasjonal rett og konvensjoner.

 Halle Jørn Hansen er tidligere NRKs Afrika-korrespondent, informasjonssjef i Norad og generalsekretær i Norsk Folkhjelp