Hekser i Afrika – se hvor rare de er!

Heksetro kjenner vi til fra mange samfunn, enten vi snakker om middelalderens Europa, bondesamfunn i dagens Frankrike eller såkalte primitive folk i Afrika. Forenklede fortellinger om heksekunst provoserer og tiltrekker, de vekker folks nysgjerrighet. Når tema som heksekunst dukker opp i en samtale, forventer man ofte å høre noe spennende, farlig eller uvanlig. Samtidig mener mange at det bare dreier seg om historier og overtro uten forankring i virkeligheten.

 J eg kommer fra et samfunn hvor folk tror på hekseri. I 1993 begynte jeg å studere sosialantropologi i Norge. Jeg ble provosert av måten fenomenet blir presentert på, og hva det ble redusert til. Hekserifenomenet ble forklart som noe som folk har funnet på for å kunne forklare ulykker og uhell. Dette stemte ikke med min erfaring av hekseri slik jeg hadde lært meg å kjenne dette fra min oppvekst i Kamerun. Jeg bestemte meg for å forske på hekserifenomenet selv.
Det finnes ikke noen felles definisjon på heksekunst på tvers av geografiske og kulturelle grenser, men fenomenet har en del trekk som går igjen. I noen tilfeller oppfattes evnen til å utføre hekseri som medfødte evner, men det kan også oppfattes som tillærte personlige egenskaper som kan brukes både til skade og til gagn. Medfødt eller tillært – det viktigste er at det dreier seg om personlige egenskaper eller evner som noen mennesker har og andre ikke har. De som har disse evnene kan på den ene siden nedkalle sykdom over folk eller frarøve dem lykke i arbeid, kjærlighet og i livet generelt.
På den andre siden kan heksekunst også brukes positivt til for eksempel å gjøre syke friske eller til å gi gode avlinger. Det er utøverne selv som velger om de vil bruke gode eller onde krefter. De innehar på denne måten en makt som de som blir utsatt for hekseriet ikke har kontroll over. Det er dette som skaper frykt hos dem som ikke har disse evnene. Dette har blant annet vært en av grunnene til hekseforfølgelse i Europa.

 T idligere tok antropologene for gitt at den teknologiske underlegenhet i primitive samfunn var konsekvensene av en generell mental arbeidsuførhet. Troen på magi og hekser var et symptom på denne mindreverdigheten. Det ble et slags bevis for at alle «primitive» mennesker i hovedsak er barnslige – nærmest mentalt forvirret.
Oppsummert var forestillingen at lokal praksis og tro fra disse «primitive» samfunnene er gjennomsyret av hekseri som igjen viser at de er underlegne, usiviliserte og, «primitive». I dag kan man tilføye til denne listen «udemokratiske». Det har, slik jeg ser det, vært lite endring i denne fremstillingen av hekseri siden begynnelsen av forrige århundre.

En av de store utfordringene antropologer og journalister står overfor er oversettelsesproblemet og forståelse av andres virkelighet. I oversettelse av andres virkelighet har tendensen vært å tilpasse andres virkelighet til ordforrådet i språket det oversettes til. Hekseribegrepet stammer fra Europa og ble anvendt for å beskrive praksiser fra andre og fremmede kulturer. Begrepet har imidlertid også vært brukt for å forklare forskjellige praksiser fra helt forskjellige samfunn. Et viktig aspekt å trekke fram angående hekseribegrepet er de negative konnotasjonene begrepet har i Europa og hvordan dette negative aspektet ligger implisitt, og blir overført til måten man oppfatter andres praksiser.
Beskrivelse av fremmede folkegrupper og deres praksiser har hatt andre formål enn ren oversettelse. For det første gis beskrivelsene ofte i grotesk kontrast til antropologene/ journalistenes eget samfunn, og får dette til å fremtre som den beste av mulige verdener. For det andre rettferdiggjøres ofte handlinger som ellers ville blitt ansett som umenneskelig.
Begrepet hekseri refererer ikke bare til lokale praksiser, men er et belastet ord som trekker med seg assosiasjoner og konnotasjoner. Det som skjer er at et bestemt område, i et samfunn eller en kultur, som er synlig for antropologene/journalistene som kommer utenfra blir trukket fram. Det konstrueres en forskjell i Afrikas disfavør.
Her brukes kultur selektivt til å fremstille det som synes mest fremtredende for han/hun som kommer utenfra, nemlig forskjell. Dette gir en avkortet fremstilling av hva andre tenker og gjør. Den representerer ikke grunnlaget for andres handlinger, og ikke årsakene til handlemåtene. Dette fører til eksotifisering og enda viktigere - til fordreining av andres synspunkt ved å representere disse delvis, og derfor ikke gjøre tilstrekkelig rede for de andres rasjonalitet og rimelighet. Bruken av et begrep som hekseri kan bidra til å skape forestillinger om motsetningsforhold, lage stereotypier og hierarkiske skiller mellom folk, samfunn og kunnskapsformer. Begrepet kan brukes til å stemple andre som mindreverdige i stedet for å skape interesse for kunnskapen disse kulturene forvalter.

Kunnskap er makt. I framstillingen av afrikanske hekserifenomener er det forskjellige verdener som møtes; Hekseri - og vestlig antropologi eller media. I framstillingene av fenomenet skjules de tolkningsrammene som utgjør en vesentlig del av enhver argumentasjon. I de ordene media velger å bruke for å beskrive et fenomen, ligger en enorm makt. Dette er det viktig å være seg bevisst når man ser vestlige mediers fremstilling av hekserifenomenet i den afrikanske kontekst.
Å forsøke å forstå andre kulturer og andres praksis gjennom vestlig språk, innebærer lett en forvrengning av utsagn og fenomener. Som Tord Larsen (1996) påpeker i sin artikkel om den globale samtale, det som gjøres i oversettelse av andres virkelighet er å temme og å transformere det som er annerledes; enten utslettes det da ved å absorberes, eller så brukes det som kontrastmiddel. Vi får en form for beskrivelse som ikke kan erkjenne uten å dominere.
Den form for informasjon/kunnskap som vanligvis produseres i Europa om hekserifenomenet i Afrika sier lite om hva dette er, men skaper og forsterker følelser av underlegenhet hos dem som beskrives og overlegenhet hos dem som beskriver. Er det mulig å skrive om hekserifenomenet uten at denne informasjon er krenkende for dem den handler om? Er det mulig å skrive om andre uten å ydmyke dem eller å krenke deres verdighet?

I min tilnærming til hekserifenomenet velger jeg å bruke begrepet kunnskap framfor hekseri. Jeg finner begrepet mer dekkende og ikke nedsettende for folkelig praksis. Kunnskap refererer til hva folk bruker for å tolke verden og hva som er grunnlaget for deres handlinger: følelser og tanker, kroppsliggjorte ferdigheter samt klassifiseringer og andre verbale modeller.
Som Marianne Gullestad skrev er kulturkampen om hegemoni, mens hegemoni er ideologi som har blitt selvinnlysende og innebygd i daglig praksis. Kampen om hegemoni kan betraktes som en kamp om hvilken kunnskap som teller. Når folk møtes, er det forskjellige forståelsessystemer og verdensbilder som møtes og konfronteres. Å forstå denne spenningen kan tilføye mer til forståelse av andres virkeligheter. Man kan se i framstilling av hekseri en kamp mellom aktører som har utgangspunkt i forskjellige kunnskapssystemer. Dette fører lett til fornedrelse og maktulikhet på den ene side; og bidrar til reproduksjon av vestlig hegemoni i møtet mellom vesten og såkalte primitive samfunn på den andre side. Kolonialismens hegemoni oppnås når dens forståelse fører til at lokal kunnskap byttes ut med såkalte universelle ideer samtidig som den lokale kunnskapen reduseres til fabler.
Det er behov for mer forståelse og kunnskap både hos de som framstiller andre og hos de som blir framstilt. Kommunikasjon og brobygging må vektlegges for å unngå en reproduksjon av misforståelser eller vestlig hegemoni i framstilling av andres virkelighet. Det er mulig å bidra til refleksjon og distanse uten å eliminere identitet og tilhørighet. Det er også mulig å presentere og tolke kulturelle forestillinger og verdier uten å sette normer som krenker og lemlester andres virkelighet.


Rachel Issa Djesa er opprinnelig fra Kamerun, men flyttet i 1991 til Tromsø. Her har hun tatt sin mastergrad i sosialantropologi, med feltarbeid om tradisjonell kunnskap («hekseri») i Kamerun.