Hvem skal ta regningen?

Likevel synes erkjennelsen om behovet for uegoistisk lederskap og handling ikke å ha seget inn over verdens toppolitikere. For når dette skrives ser det mørkt ut for en god avtale på klimatoppmøtet i København.

En juridisk bindende avtale, som optimistene hadde håpet på, blir det i hvert fall ikke. Det synes alle å være enige om. Snarere forhandles det nå om en politisk avtale som senere skal kunne bane veien for en avtale som er mer bindende.

Tidligere denne uka protesterte utviklingslandene med å marsjere ut av København-konferansens arbeidsgrupper. Det skjedde etter at USA og EU hadde satt seg imot en tekst som gikk langt i å stille krav til de rike landene om utslipsskutt, mens den var mindre forpliktende på hva utviklingslandene skulle gjøre.

Utviklingslandene oppfatter det nå slik at de rike landene ønsker å bryte med prinsipper som ble nedfelt i Kyoto-avtalen og som det var enighet om på Bali-møtet for to år siden. Deres redsel knytter seg til om de rike landene nå vil velte store deler av regningen for klimatilpasning og utslippskutt over på dem. De minner om at det er de rike landene som har stått for det klart største bidraget til menneskeskapte klimaforandringer. De minner også om at de samme landene fortsatt har utslipp per person som er mange ganger tilsvarende utslipp for store utviklingsland som Kina og India. De minner også om at det er mennesker de aller fattigste landene som må bære de tyngste byrdene ved klimaendringene – med konsekvenser som havnivåstigning i Bangladesh og tørke i Afrika.

I denne saken er det ingen tvil om hvor vår sympati ligger, på samme måte som det er liten tvil om hvem som har det sterkeste moralske ansvaret for å betale for de skader planeten er blitt påført.