Hvor ble det av jentebabyene?

Innenfor blir det enda tydeligere. På veggen er misforholdet mellom fødte jenter og gutter illustrert. Utgangspunktet er 2007, med en av hvert kjønn.  I 2019 er det blitt tre menn og en kvinne og 2031 er jenta alene mellom sju mannfolk.
Ja, babyjentene er i fare. Størst er faren for ikke å bli født i hele tatt. I Kina og det i nordlige India fødes det mer enn 120 gutter per 100 jenter.  Dette får dramatiske konsekvenser etter hvert. I Kina regner man med at det i 2020 vil være 30 til 40 millioner flere unge menn i tjueårsalderen enn unge kvinner på samme alder. Bladet The Economist tok opp jentenes skjebne for et par uker siden og spurte: Hvor ble det av 100 millioner babyjenter?  Dette tallet ble stipulert av den indiske økonomen Amartya Sen for tjue år siden. Ingen vet hva tallet er i dag.  Den kanadiske organisasjonen Gendercide Watch skriver på sin hjemmeside at det ikke finnes pålitelig statistikk for drepte og ikke-fødte jenter, men at et minimums-estimat er flere hundre tusen.  

I gatene i byene i Rajastan er det mange småjenter å se og indiske myndigheter har satt sterke krefter inn på å redusere kjønnsskjevheten. Plakatene på helsestasjonen er ett av mange tiltak. I noen delstater får familier med flere døtre pengestøtte og i staten Tamil Nadu får ei jente som lever til sin 20-årsdag en gullring og 650 dollar til utdannelse eller medgift.
Men det er ikke alt myndigheter rår med. For eksempel om ei jente får dårligere stell og mat, om hun ikke får medisin eller legehjelp. Eller om hun innenfor hjemmets vegger utsettes for fare.

Det er tre sterke krefter som virker sammen mot jentene. Det er preferansen for sønner, ønsket om en familie med få barn og teknologi som tidlig i svangerskapet identifiserer fosterets kjønn.  Ønsket om en sønn er både tradisjonelt og praktisk motivert. Arv og eiendom går ofte gjennom mannen, og en sønn er en forsikring for hjelp og støtte. Mens en datter kan forsvinne inn i svigerfamilien. Et hindu-ordtak lyder slik: «Å oppdra en datter er som å vanne naboens hage».
Færre barn er også en avgjørende faktor for at så mange jenter blir borte.  Et førstefødt pikebarn blir tatt vel imot, men dersom barn nummer to eller tre er aktuelt, velger mange par å sikre seg en gutt. En yngre søster er det derfor veldig få som har.
Den kinesiske ett-barnspolitikken spiller en viss rolle i spørsmålet om hvor jentene ble av, men svaret er betydelig mer komplekst. Landets formidable vekst i antall ungkarer – eller «nakne grener» som de kalles – kom lenge etter at den strenge fødselskontrollen ble innført på 70-tallet.  
Uakseptable skikker og praksiser avtar ofte med økende velstand og bedre utdanning. Slik er det ikke med drap og bortvelgelse av jenter. Rike og velutdannede familier er mer, ikke mindre, opptatt av å få en sønn.

Å ha horder av rastløse, ugifte menn rasende rundt, er ingen velsignelse for noe samfunn. Men det er fremtidsutsiktene dersom ikke jentebabyene får leve opp. Det er i dette perspektiv en må se tiltakene i Rajastan og Tamil Nadu.
Nå er ikke bildet helsvart. Sør-Korea har klart å slå tilbake preferansen for sønner. Virkemidlene har vært kampanjer for holdningsendring og synliggjøring av kvinner i alle roller. I andre asiatiske land virker det nå som om i det minste økningen i antall forsvunne jenter er stoppet.  Monica das Gupta fra Verdensbanken er intervjuet om dette i The Economist og hun sier det slik:
– Det ser ut til å være en begynnende endring i fenomenet «savnede jenter» i Asia. 

Eva Bratholm er informasjonsdirektør i Norad.