I Lucys fotspor

Turister kretser rundt den lille glasskassen hennes i underetasjen på Nasjonalmuseet i den etiopiske hovedstaden. Hun var en sensasjon da hun ble funnet i et uttørket elveleie nord i landet i 1974. Lucy var 3,2 millioner år gammel og forrykket forskernes teorier om når menneskets reiste seg opp fra sin apegange og gikk på to bein. Før henne var det opplest og vedtatt at det skjedde langt senere, – etter at mennesket hadde fått større hjerne.

Hun har en elegant kroppsholdning der hun står i monteren sin. Ganske feminin og definitivt oppreist og ikke minst er hun stø på beina. Ikke alle deler av skjelettet er autentisk, men det er troverdig kopiert. Lucy ble hetende Lucy, fordi de som fant henne likte Beatles-sangen «Lucy in the sky with diamonds». Etiopierne vil helst kalle henne «Dinkesh» som betyr «vidunderlig». 

En riktig gammel afrikansk kvinne. Det var passende å hilse på henne nå, når den store debatten om Afrika, økonomisk utvikling, bistand og korrupsjon domineres av kvinner. Tre bøker har satt dagsorden for disse temaene nå i vår, alle skrevet av kvinner. En er født i Zambia, utdannet økonom ved Harvard og senere ansatt i investeringsbanken Goldman Sachs, den andre er britisk journalist med store deler av sitt yrkesliv tilbrakt i Kenya og den tredje er kenyaner, biolog og fikk Nobels Fredspris i 2004. 

Zambiske Dambisa Moyo har vakt stor oppsikt med sin bok «Dead Aid». Hun har vært i «hard talk» på BBC, blitt intervjuet av Financial Times og vært i debattmøte med Erik Solheim i Oslo. Moyo ser bistanden til Afrika som ikke bare feilslått, men som selve giften, som grunnen til at kontinentet fortsatt er nedsunket i fattigdom. Bistand har skapt avhengighet og har fjernet politikeres ansvar overfor sine velgere, sier hun. Moyo mener all bistand bør fases ut innen fem år og at bare ofre for naturkatastrofer skal få nødhjelp. Moyo har fått mye positiv respons, men også kritikk for å være for dogmatisk og for å overdrive bistandens rolle i sine analyser av Afrika.

En annen interessant bok er skrevet av Michela Wrong. Hun er fra Storbritannia og har arbeidet mye i Kenya. Boka hennes: «Its our turn to eat» har skapt stor oppsikt og debatt. Hun skriver historien om John Githongo, en kenyansk poltiker som valgte å avsløre korrupsjonen i landet med infiltrasjon og hemmelige opptak, og så hoppe av til Storbritannia. I denne svært kontroversielle beretningen fletter hun inn betraktninger om bakgrunnen for korrupsjonen og kommer med saftig kritikk mot bistandsorganisasjonenes unnfallenhet.

Tittelen henspiller på et munnhell som ble brukt etter Mwai Kibakis valgseier i 2002: «Nå er det vår tur til å spise», med andre ord: nå er det vår tur til å nyte godt av statens ressurser. Hun mener at stammetilhørighet framfor statsfelleskap er en grunn til omfattende korrupsjon, men trekker også fram det katastrofale i at det er staten og dens ressurser, ikke privat business, som er kilden til rikdom i mange afrikanske land. 

Nobelprisvinneren Wangari Maathai er aktuell med boka «The challenge of Africa». Grunnleggeren av The Green Belt Movement skriver i denne boka at altfor mange i Afrika er «på feil buss». Med det mener hun at det gang på gang er tatt feil valg. Hun sier at det nå må være slutt på å skylde på kolonitida, det er 50 år siden den sluttet. 

Hun bruker metaforen en trebeint skammel for å illustrere Afrikas problemer. Ressurser, administrajon og godt styresett er like viktige og alle tre må utsmykkes samtidig, en kan ikke vente. Maathai ser også store problemer i mangelen på tillit og tro på at beslutninger gjøres til felleskapets beste. Kultur ser hun som et kraftfullt middel mot kynisme, desillusjon og oppgitthet. 

Intet av dette ser ut til å være i noens tanker mens de studerer Lucy i monteren i Addis Abeba. Men mon tro hva hun hadde tenkt – om Lucy nå kunne sett seg tilbake?