Indias kvinnerevolusjon

I landet med over en milliard innbyggere har kvinnene til en viss grad blitt dyrket fram av eliten ved at de gjennom grunnlovsendringer sikres deltakelse. I løpet av 2010 vil andelen være 50 prosent. Regjeringen har også fremmet forslag om å kvotere kvinner inn i parlamentet – et forslag som ble vedtatt da det kom til avstemning i Overhuset 8. mars, og nå står Underhuset for  tur.

Statsministeren og andre politikere har sett at det ligger politisk kraft i å satse på de marginaliserte. Og det gir en ekstra utviklingseffekt. Som kvinnene sier selv:
– Det er faktisk vi som skal gi våre sultne barn mat og vi prioriterer deretter.

Det er ennå mange viktige kampsaker igjen for Indias sterke kvinneorganisasjoner: Analfabetisme, fattigdom, underernæring (som er ekstra stor blant jenter), menneskehandel, tenåringsekteskap, dødsfall under barnefødsler, drap av jentebabyer. Listen er lang.

Kvotering til politiske fora er langt fra svaret på alle utfordringene. Likevel gir det håp om positive endringer ved at kvinnene får plass i de forskjellige fora hvor beslutningene blir tatt – både på lokalt og nasjonalt plan.

1,2 millioner folkevalgte kvinner og lavkaster som har fått mulighet til å være med på å ta beslutninger har skapt forandringer. – Det går sakte, men det går framover, sier de.

Kanskje noe av det viktigste ved den høye deltagelsen av kvinner er eksemplet de setter for hverandre, at de våger å heve stemmen og eierskapet de får til de forandringene som de bidrar til.

De folkevalgte kvinnene sier selv at deres syn på det å være kvinne er blitt forandret. Det var ingen fremmede bistandsarbeidere som sørget for at en brønn kom til landsbyen. De gjorde det selv. Ved å være med på å påvirke beslutningene i et mannsdominert samfunn, var de med på å skaffe brønnen selv.

I Rajastan forteller de sarikledde at det er makt i å være mange. En kvinne alene er ikke nok – men når flere står sammen har ikke mennene annet valg enn å lytte.

HO