Internasjonal mediestøtte – Norge kan gjøre betydelig mer

Det er sagt om Norges rolle i verden at vi på nesten alle områder stiller over vår egen vektklasse. Karakteristikken passer også for Norges støtte til den globale kampen for ytringsfrihet og medieutvikling som utenriksminister Jonas Gahr Støre har satt øverst på den norske menneskerettighetsagendaen. Norge har en høy stjerne internasjonalt på dette feltet,  men kan gjøre betydelig mer ut av denne posisjonen ved å styrke sin egen faglige og administrative kapasitet.

Mediestøtte

Siden 2005 er mer enn 15 journalister drept på Sri Lanka. Mange har mottatt trusler, blitt kidnappet og mishandlet uten at myndighetene har gått til pågripelser eller dom mot overgriperne.  Bare siden februar 2009 har Norge bistått med mer enn 20 sikkerhetstiltak for utsatte journalister. Men vanligvis foregår mediestøtten i roligere former, som bidrag til en konferanse i Bali nylig, hvor asiatiske journalister og medieeksperter diskuterte selvregulering av media etter en nordisk modell. Andre ganger er det viktig å støtte opp om juridiske reformprosesser eller gi støtte til en enkelt mediebedrift.

Det norske arbeidet for ytringsfrihet og frie medier er med andre ord svært omfattende. Det dekker hele verden, men er påfallende lite kjent og anerkjent utover noen små sirkler av engasjerte politikere, mediespesialister og enkelte organisasjoner.

108 millioner

Ifølge en ny survey gjort av Center for International Media Assistance i den amerikanske stiftelsen NED av de største offentlige giverne på feltet i 2008, kommer Norge på en sterk niende plass med en støtte på 19 millioner USD (108 millioner kroner). Først ligger USA med 124 millioner USD, fulgt av EU med 81 millioner USD, og Japan 45 med millioner USD

Men tallenes tale er høyst uklar. Ingen land har noen samlet oversikt over egne bidrag og rapporteringssystemet til OECD/DAC skiller heller ikke ut mediestøtte som egen kategori. Mediestøtten er ofte skjult i sektortiltak innenfor helse, utdanning, miljø, humanitær bistand, fred og forsoning, menneskerettigheter og demokrati. Mange skiller heller ikke mellom PR og kommunikasjonsstøtte til utviklingsprogrammer og støtte til media som en særskilt sektor. Og mange givere jobber fortsatt på en ’gammeldags’ måte med støtte til infrastrukturprosjekter og ad hoc opplæring uten å ha et rettighetsperspektiv som rettesnor.

Mangler forankring

Mediestøtten er hjemløs i de fleste bistandsbyråkratiene. Den mangler en fast institusjonell forankring og forvaltes gjerne litt herifra og derifra, gjennom ulike programmer, for ulike formål og av folk med vekslende kompetanse. Heldigvis ser man en tendens til sterkere forankring innenfor styresett og rettighetsarbeid. Det rapporteres også om en økende forståelse blant givere at det faktisk er mer effektivt over tid med medier som daglig kan formidle informasjon og reise debatt om viktige samfunnsspørsmål enn en svak mediesektor som må hjelpes hver gang det skal kjøres en informasjonskampanje. Med et økende fokus på resultater av bistanden er styrking av de nasjonale mediene som kan overvåke bruken av bistandsmidler uunnværlig.

Heller ikke i Norge har støtteapparatet for den fjerde statsmakt og sivilsamfunnets vaktbikkjer rundt om i verden et skikkelig husrom. Hvert år strever UD med å lage en samlet oversikt over støtten til medier, kommunikasjonsprogrammer, informasjonsarbeid, voksenopplæring og andre betegnelser som brukes av avdelingene i UD, andre departementer og Norad. Alle håper at OECD/DAC internasjonale statistikksystem snart skal forbedres, men det finnes ikke noe provisorisk registreringssystem i Norge inntil så skjer.

Stor aktelse

Vi ser nå at dette feltet er i ferd med å ta en ny vending. Den internasjonale medieplattformen Global Forum for Media Development (GFMD), hvor også Norge er representert, skal våren 2010 lansere et nytt paradigme for medieutvikling. Ambisjonen er å se kommunikasjonsstøtte og medieutvikling i sammenheng, i et såkalt ’medie øko-system’. Med mange tunge aktører om bord er det grunn til å følge denne prosessen med interesse, om den faktisk vil endre prioriteringene fra enkeltstående tiltak til mer felles systemstøtte.

Norge har vært en av pionerne på mediestøtte siden 90tallet. Internasjonalt nyter landet stor aktelse for sine betydelige bidrag og brede tilnærming. Et eksempel er det norske medieprogrammet i Zimbabwe som i dag samler mer enn 30 givere på en felles plattform. Dette viser at Norge som et lite land i praksis kan utøve lederskap og ha betydelig innflytelse på langt større arenaer enn det vår egentlige vektklasse skulle tilsi. Hvis man i tillegg også maktet å gjøre noe med den svake administrative og faglige forvaltning av denne støtten i Norge kunne innflytelsen trolig bli enda større.

Ivar Evensmo er  seniorrådgiver for medier og sivilt samfunn i Norad