Hopp til innhold

onsdag 08. februar 2012Bistandsaktuelt forside

Investeringsobjekt: Afrika

KOMMENTAR: Utgivelsen av den zambiske økonomen Dambisa Moyos bok «Dead aid» og hennes senere besøk i Oslo har gitt støtet til en ny runde med bistandsdebatt. Mens noen har trykket hennes analyse og synspunkter til sitt bryst, har andre uttrykt skepsis.

For oss kommer det overraskende at denne boken har fått så stor oppmerksomhet. Moyos beskrivelse av enkelte trekk ved dagens afrikanske virkelighet –  under hennes besøk i Oslo – vil mange kjenne seg igjen i: småkriminalitet, fattige kår, arbeidsledig ungdom som driver i gatene uten særlig framtidshåp. 

Analysen hennes inneholder også viktige påpekninger: Som at bistandsavhengighet og bistandsopptatthet i utviklingsland kan gi uheldige samfunnseffekter: Et land der de styrende kan lene seg på betydelige og langsiktige inntekter fra utenlandske givere, vil kunne føle seg mindre forpliktet til å overholde sine løfter overfor egen befolkning enn om statens inntekter primært kom fra skattebetalere og næringsliv. 

Tilsvarende vil bistandsstrømmer til enkelte samfunnssektorer lett kunne føre til skjevfordeling av inntekter og hjerneflukt fra det offentlige til fordel for bistandsjobber på ambassader og i private hjelpeorganisasjoner. På samme måte vil også gründeriveren i næringslivet kunne komme til å lide i land der veien til rikdom går gjennom politiske verv og bistandsjobber. 

Dette er imidlertid velkjent kritikk fra de siste års bistandslitteratur og debatt. Der analysen først og fremst svikter, er i hennes påstand om at det er bistanden i seg selv som har vært hovedårsaken til problemene. Bistanden er bare en av en rekke kapitalstrømmer til afrikanske utviklingsland, og bare en av flere mulige kilder til korrupsjon. Dessuten gis bistand til Afrika i stor grad til de aller fattigste landene, der problemene med dårlig styresett, svake demokratiske tradisjoner, lavt utdanningsnivå, kriminalitet og infrastrukturproblemer vil finnes uansett bistand eller ikke bistand. 

Moyos alternative løsning – en kraftig økning av de private investeringer – høres flott ut, men skiller seg neppe fra det både bistandsgivere og myndighetene i de fleste land selv ønsker å oppnå. Så lenge de øvrige basale problemer består, er det imidlertid vanskelig å se hvordan disse landene – på kort sikt – kan bli attraktive investeringsobjekter. At det vil gå raskere uten støtte fra internasjonal bistand, har vi ingen tro på.

 

 

Publisert: 12.05.2009

Sist endret: 13.05.2009

Skriv en kommentar

Vær den første til å kommentere! Benytt skjemaet over for å si din mening.