Kan Afrikas maktelite lære noe av Kina?

Nylig dro en 25-persons delegasjon fra Sør-Afrikas regjeringsparti ANC på studietur til Beijing. Den er en av mange. Den afrikanske unionen sa nylig at Afrika har mye å lære av Kina om utviklingsarbeid. Det er en underliggende misnøye i mange afrikanske regjeringskontorer med tregheten i bistandsstrømmene og betingelsene som stilles av vestlige givere.

Mange afrikanske ledere med bakgrunn fra frigjøringskriger er oppdratt i kommunisttradisjoner og kan sin Lenin.  Kinas framgang og suksess gjør at flere maktmennesker nå henter fram igjen denne kunnskapen. Det var en periode etter Berlinmurens fall at leninisme var et fyord. Heller ikke nå brukes ordet, men tenkningen er forlokkende for ledere som nyter rikdom og makt som de mener det er deres folkekjære plikt å beholde.

Maktpilarene

Makten til kommunistpartiet i Kina bygger på tre pilarer:

* Kontroll over personell – sørge for at partikadrene styrer de viktigste stillingene i staten og næringslivet.

* Kontroll over propagandaen ved å styre mediene.

* At hæren først og fremst er lojal mot partiet, og ikke mot landet.

Denne tenkningen er tydeligst i Eritrea, der alle som offentlig motsetter seg presidenten har havnet i fengsel. Tvungen verneplikt brukes til å kontrollere ungdommen og begrense bevegelsesfriheten. Militæret er en viktig aktør i næringslivet. I Etiopia holdes et stramt politisk grep. Også i Rwanda blir denne tenkningen mer og mer tydelig etter hvert som valget neste uke nærmer seg. I Rwanda er mediene blitt holdt i tømmene ved at aviser er blitt stanset, en journalist er blitt myrdet under mystiske omstendigheter og flere offiserer i hæren er blitt arrestert.  Ledende stillinger i landet går til folk med medlemskortet i Rwandas patriotiske front.

Også i land der det er flerpartivalg, som i Angola og Mosambik, viser de svært dominerende regjeringspartiene at det er vanskelig å forlate gamle leninistiske tendenser med sentralisert kontroll.  Det kan virke som om demokratiske valg mer er en øvelse for å blidgjøre vestlige givere enn noe de virkelig tror på.

Disse landene håper at  lån og investeringer fra Kina vil føre til at behovet for å følge kravene om åpenhet og demokrati fra Verdensbanken, IMF og andre storgiverne bli mindre. Det er nok en del ledere som håper, som Kina, at økonomisk framgang demper folkets politiske krav.

Makten rakner

Problemet for de afrikanske maktmenneskene som vil følge i sporene til det kinesiske kommunistpartiet er at alle kontrollmekanismene må være på plass. Det betyr også at det sivile samfunnet – pressen, kirkene, fagbevegelsen, ulike organisasjoner  –  må stå svakt. Slik er det ikke lenger i mange afrikanske land.

Dette er ZANU (PF)-partiet til president Robert Mugabe i Zimbabwe i ferd med å oppleve. Gradvis svekkes partiets makt.  De har fortsatt kontroll over sikkerhetsstyrkene (i hvert fall offiserskorpset). De har forsøkt å styre hvem som sitter i de viktigste stillingene i staten, men har måttet gi fra seg flere nøkkelposter til Movement for Democratic Change. Og nylig fikk nye opposisjonsaviser lisenser.

 I Sør-Afrika er grunnloven liberal, men sentrale personer i regjeringspartiet ANC vil sikre partiets framtid med mindre demokratiske midler.

Truer pressen

De har bestemt seg for å få mer kontroll over mediene. ANC-regjeringen har allerede foreslått en lov for å ”beskytte informasjon”, som landets medieorganisasjoner frykter vil hindre undersøkende journalistikk.  Regjeringspartiet vil neste måned også diskutere om det også skal etableres et statsstyrt medietribunal som både kan bøtelegge og fengsle journalister. Denne uken brukte politiet store styrker for å arrestere en journalist i redaksjonslokalene til Sunday Times. Han hadde skrevet om korrupsjonsmistanker mot politisjefen. (Den forrige politisjefen ble nylig dømt til 15 års fengsel for korrupsjon gjennom vennskap med kriminelle).

Landets utdanningsminister og generalsekretær i Kommunistpartiet, Blade Nzimande bruker en retorikk som minner om Beijing. Han påstår at landets ”medier er en direkte trussel mot demokratiet”.

Sør-Afrika har allerede både en ombudsmann og et pressens faglig utvalg. Dessuten kan fornærmede bruke de vanlige injurielovene. Det ANC-makthaverne ikke liker er at selv om de har kontroll over den statlige kringkastingen (som er føyelig og ukritisk), så har de lite de skal ha sagt i forhold til de private radiostasjonene og avisene. Før i tiden kunne de bruke rasisme-argumentasjon og påstå at ANC fikk dårlig presse fordi avisene var eid av hvite og at redaktørene var hvite. Det er ikke lenger tilfelle – i hvert fall ikke i forhold til de mest kritiske avisene – The Times, Sunday Times og Mail & Guardian. Eierne er både svarte og redaktørene har lang erfaring fra selv å være undertrykte.

Korrupsjon

ANC vil ikke innrømme at grunnen til at de får dårlig presse er at mange av statsrådene og partitoppene er dømt for korrupsjon, eller at de har korrupte venner. De liker heller ikke at mediene fokuserer på at partitoppene snakker om sosialisme og folkets makt, samtidig som de kjører de rundt i BMWer og lever et luksus liv langt unna den økende gruppen med fattige.

Et land som Sør-Afrika vil neppe heller kunne kopiere kinesernes måte å styre sine statsselskaper på. I Kina er systemet slik at man ordner personalkabalen på toppnivå bak lukkede dører. I Sør-Afrika skjer slike ansettelser gjennom grundige og åpne høringer. I Kina er fagbevegelsen et partiredskap og ikke først og fremst de som fremmer arbeidernes rettigheter. Dermed har Kina kunnet sparke millioner av arbeidere i statsbedriftene. Det er ikke lett i Sør-Afrika, der fagbevegelsen riktignok er i en allianse med ANC, men agerer aggressivt for å beskytte egne medlemmer.

Kina har mye å lære afrikanske ledere om effektivitet, viktigheten av god infrastruktur og at staten kan drive statsbedrifter med overskudd. Den leninistiske styringsmodellen har spilt fallitt i mange afrikanske land på 1970- og 1980-tallet. De feilene bør ikke gjentas.