Kinas inntog i Afrika

Han rapporterer om en utvikling der Kina gjennom myke lån, investeringer og handel bygger seg strategiske allianser med afrikanske land. I Zambia er kineserne i ferd med å etablere sin egen by med hus, fabrikker, forretninger og restauranter. 

Dette skjer innenfor Kinas første økonomiske frisone i Zambia, en av flere som nå skal etableres i Afrika. En økonomisk frisone innebærer at enkeltbedrifter kan fungere i klynger innenfor en helhetlig forretningsmessig struktur, men det betyr også særlig gunstige økonomiske vilkår, blant annet skattefritak for de selskapene som etablerer seg.

For Kina innebærer den nye satsingen i Afrika å kjøpe seg innflytelse i regionen, tilgang til voksende markeder og langsiktige tilganger til lokale naturressurser. 

I Zambia er det særlig koppergruvene som er interessante for kineserne, i tillegg til kobolt. 

I en periode da kopperprisene har falt med 60 prosent har veldig mange gruveselskaper gått dukken. Da er det forståelig at Zambia har sett positivt på at den kinesiske statlige metallgiganten CNMC overtar gruver og tross alt opprettholder viktig sysselsetting. Det samme gjelder ønsket om å få etablert mer industriell bearbeiding av lokale produkter, slik tanken i noen grad er med de økonomiske frisonene.

Det er mye positivt å si om det kinesiske inntoget i Afrika. Men medaljen har også en bakside. Zambia har allerede opplevd stygge ulykker ved kinesiskdrevne fabrikker, mens ansatte rapporterer om elendig arbeidsmiljø og sultelønninger. 

Dessuten bringer de kinesiske selskapene med seg manglende tradisjoner for åpenhet om etablerings-, investerings- og skattevilkår. Mange afrikanske land sliter allerede med mye skjult triksing og fiksing mellom lokale politikere og utenlandske selskaper. Det er derfor all grunn til bekymring over akkurat denne siden ved den kinesiske bølgen i Afrika.