Lærebøkenes blikk på verden

Samfunnsfag og «Religion, Livssyn og Etikk» er to sentrale skolefag for læring av ansvar, etikk og delaktighet i samfunnet, og tradisjonelt er det disse fagene som har dekket dette området. «Kunnskapsløftet» bærer bud om at kunnskapene skal styrkes. Men hva med holdninger og ferdigheter?

Når det gjelder internasjonalt medansvar og solidaritet, er det viktig at sammenhengene mellom de tre elementene er på plass. Det forunderlige har skjedd med dagens læreplaner at de har størst fokus på kompetansemål som er preget av teoretiske aktiviteter. Barna skal kunne «gjøre rede for», «peke på», «sammenlikne», «lage framstillinger av», og så videre.
Læreplanene gir ikke lenger oversikter over hvilket innhold lærebøker skal ha, og gir nesten ingen bestillinger på holdninger. Det er vanskelig å påstå at læreplanene greier å bli noe mer enn et «kunnskaps»-løft. Det er ikke opplagt at de kan gi et grunnlag for å utvikle ferdigheter og holdninger i samme grad. I undersøkelsen ville vi se nærmere på hvordan årsaker til den skjeve fordelingen i verden var beskrevet, og hvordan spørsmål som internasjonal migrasjon, kulturelt mangfold, menneskerettigheter, internasjonalt samarbeid ble omtalt.
Det er riktig å si at lærebøkene som er skrevet til læreplanreformen bringer mye informasjon om Nord-Sør-spørsmål, men det er vanskelig å se at det finnes én plattform å beskrive verden på. I læreplanen er begrepet «globalisering» brukt, og ikke «Nord-Sør». Det er fristende å forstå dette som resultat av en forskyving av diskursen i norske offentlige dokumenter.

Når vi ser på samtidige stortingsmeldinger og NoU-er, synes det som om «det offentlige» som helhet vingler mellom «Nord-Sør» og «globalisering» som overordnet begrep for bevegelsene i verdenssamfunnet. Dersom «Nord-Sør» kan sies å høre til et konfliktorientert perspektiv, er «globalisering» et mer dynamisk begrep, men også mer harmonisk. Dette bidrar til at lærebøkene fører begge perspektiver videre.
På den ene siden er det mange konfliktorienterte beskrivelser. Historiebøkene beskriver slavehandel, vold, aggresjon, kolonitid og utbytting som årsaker til at den vestlige verden kunne svinge seg opp. Geografibøkene støtter opp med konfliktpreget informasjon om knapphet på ressurser, sløsing og klimaproblemer. Men bøkene forteller også om det nye økonomiske vidunderet som finner sted i Asia, og til dels i Latin-Amerika.

Globaliseringsbegrepet er naturligvis ikke bare tannløst og deskriptivt. I lærebøkene for ungdomsskolen pekes det for eksempel på at Nike er en aktør med tvilsom fortid og organisasjonen Attack framholdes som en som vedvarende kritiserer den internasjonale turbokapitalismen. Når Kina og India framheves som raskt industrialiserende land, trekkes klimaproblemene som følger med på kjøpet også fram. Det framheves at en globalisering som fører til det energikonsum og forurensingsnivå Vesten har bygd seg opp med, ikke er forenlig med bærekraftig utvikling.
Mens Norad og bistand fylte en synlig rolle i samfunnsfagbøkene for 25 år siden, reises det i våre dager tvil om bistand har noe for seg. Ikke-statlige organisasjoner som Røde Kors, Amnesty og «Leger uten grenser» berømmes for sin altruistiske innsats, og FN og deres humanitære underorgan får en udelt positiv omtale. Verdensbanken og IMF, derimot, er de eneste instanser som kritiseres fordi de går på tvers av en velferdspolitisk utvikling og fremmer liberalistiske tanker.

Lærebøkene er unisone i sin sympatiserende framstilling av innvandring til Norge. Det pekes på at også nordmenn har vært nødt til å flykte fra økonomisk nød og sult, fra krig og undertrykkelse gjennom sin historie. De nye landsmenn i Norge ønskes velkommen både fordi menneskerettighetene og FN sier at det skal være slik, og fordi de kan fylle viktige oppgaver i vårt samfunn. De beriker oss med et mangfold av kulturelle ytringer. Men det er lite som kan forklare hvorfor noen nordmenn faktisk er rasister, og hvordan rasismen kan dukke opp i mange sammenhenger.
En kan si at lærebøker med fordel bør være mangetydige og åpne. Vi vil mene at det er mange temaer som blir stående som dilemmaer: Rasisme forekommer, men hvordan kan en bekjempe det? Økonomisk vekst er et gode, men hva gjør en når økonomisk vekst ødelegger miljøet? Afrikas økonomi later til å bli stadig dårligere, men hvorfor er ikke bistand til noe hjelp? Dersom FN er et slikt utmerket internasjonalt samarbeidsorgan, hvorfor greier de ikke å etablere internasjonal rettferdighet? Når religioner og livssyn framhever menneskeverd, toleranse og nestekjærlighet, hvorfor er det så vanskelig å skape en mer rettferdig verden? Vi er i tvil om gjeldende læreplan greier å få lærere og elever til å gå inn i dilemmaene.

Det er lærerne i skolen som sammen med elevene bringer liv til lærebøker og læreplaner. Undersøkelser av hvordan Kunnskapsløftet er innført viser at lærere og skoler blir overlatt til seg selv når det gjelder å gi kompetansemålene sammenheng og mening. Det vises ikke stor fantasi og oppfinnsomhet når lærebøkenes viten om verden skal omsettes i lokale planer. Skolen trenger derfor all støtte den kan få for å bidra til at barn lærer seg å være solidariske, kritiske og innovative i forhold til de dilemmaene de stilles overfor. Det er her organisasjoner som Hei Verden har sin viktige oppgave i å hjelpe skolen på dette området til å bli noe mer enn et «Kunnskapsløft».


Ingrid Tvete er høgskolelektor og Yngve T. Nordkvelle er professor ved Høgskolen i Lillehammer.