Leder: Bistand i militær regi

Budskapet er entydig – og minner til forveksling om den nye strategien til USAs og Natos nye øverstkommanderende i landet, David Petraeus: Med målrettet sivil bistand skal de vestlige militære styrkene i landet skaffe seg «vennlige omgivelser».

Akkurat som Petraeus ønsker også norske militære ­sjefer seg derfor en sterkere samordning av militær og sivil innsats, under én sentral kommando. På den måten kan bistandsinnsats geografisk og tidsmessig i større grad understøtte den militære, med et mål om både å svekke motstanderens støtte i lokalsamfunnene og å kunne bygge nye allianser.

Tanken om at skolebygging og brønnboring skal vinne skeptiske afghanere over på utenlandske soldaters side virker overforenklet, og har liten støtte både i afghansk historie og i nyere forskning. En ny studie fra Tufts University har nettopp sett på effektiviteten til «hearts and minds»-strategien. 

Studien viser til at det i 2010 ble utbetalt 1,2 milliarder dollar i bistand via det militære Commander’s Emergency Response Programme (CERP). Men denne Afghanistan-bistanden kan så langt vise til svært beskjedne resultater, selv i militær sammenheng. Denne bistanden «kan være skadelig – eller i beste fall, være uten ­effekt for amerikansk opprørsbekjempelse i Afghanistan», heter det i de foreløpige konklusjonene.

Når vi er skeptiske til sivil-militær samordning i Afghanistan, er det likevel av andre grunner. For det første mener vi at den afghanske befolkningen er best tjent med at deres behov vurderes ut fra en humanitær synsvinkel, uavhengig av kortsiktige militære hensyn. Erfaring fra mange års bistandsarbeid tilsier at tålmodighet og langsiktighet må til for å oppnå resultater ­innenfor fattigdomsbekjempelse. Det oppnår man ikke ved å la bistanden underordnes en militær kommando med seks-månedersperspektiv. Dernest vil vi også advare mot nye strategiske grep som vil medføre en forsterket sikkerhetstrussel, både for internasjonale og lokale bistandsarbeidere.