Matpris-krisa presser fram nye løsninger

Frem til matpriskrisa i 2007-08 var den gjengse oppfatning at matmangel var et fenomen som stort sett berørte fattige mennesker i fattige land. Men de høye matprisene i 2007-08 bidro til å skape en ny situasjon av usikkerhet i forhold til fremtidig matforsyning. Myndigheter og ekspertise i flere land ble plutselig usikre på om det for alltid ville være tilstrekkelig å ha kjøpekraft for å skaffe seg mat.
Denne gryende redselen for knapphet på verdensmarkedet gjorde at en rekke land, også rike land og mellominntektsland, prioriterte nasjonal matsikkerhet sterkere. Under matpriskrisen hadde per april 2008, 15 land innført nye eksportrestriksjoner. Blant disse var en rekke land i Asia, for eksempel Inda og Kina som forbød eksport av ris.
Rike land og internasjonale selskaper har de siste årene startet en omfattende investering i landbruksaktiviteter i utviklingsland. På investorsiden finner vi særlig arabiske land, men også Sør-Korea, Kina, USA, Storbritannia og Sverige.
De har kastet sine øyne på land som Sudan, Kenya, Nigeria, Tanzania, Malawi, Etiopia, Kongo, Zambia, Uganda, Madagaskar, Zimbabwe, Mali, Sierra Leone, Ghana og andre. Blant tiltakene er kjøp eller langtidsleie av jord, såkalt «landgrabbing», men også kontraktsdyrking og andre former for investeringer. Etiopia alene har godkjent 815 utenlandsk-finansierte jordbruksprosjekter siden 2007.
De høye matprisene har gjort det lønnsomt å investere i landbruksproduksjon samtidig som klimatiltak i form av biodrivstoffdyrking bidrar til å holde lønnsomheten oppe.

Tilbakeblikk

Endrede rammevilkår for lokal matsikkerhet har gjort at man på nytt stiller spørsmål ved hvilke typer landbruksutvikling det bør satses på for å sikre fattige mennesker tilgang på tilstrekkelig mat. Utviklingsmodellene man har valgt de siste 50-60 årene har ikke vært spesielt vellykket når det gjelder matsikkerhet, selv om andelen matusikre er lavere i dag (under 20 prosent) enn på 60-tallet (over 30 prosent).
Opp igjennom årene har man forklart matusikkerhet på forskjellige måter, fra Malthus sin teori om at produksjonen ikke ville klare å holde tritt med befolkningsøkingen til dagens fokus på politisk økonomi, strukturell urettferdighet, matpriskrise, klimaendring og mulig ressursknapphet. Man kan dele de siste 50-60 årene inn i forskjellige perioder hvor ulike paradigmer har vært dominerende. Det er vanskelig å anslå akkurat når en periode starter og slutter da det er glidende overganger og overlapp mellom periodene. En slik forenklet oversikt kan likevel være nyttig i forhold å lære av tidligere erfaringene for på en bedre måte å kunne møte fremtidens utfordringer.
– 1950- og 60: Produksjon/Malthusanisme: Teknologioptimisme og ressursknapphet - Den grønne revolusjon skulle løse verdens sultproblemer. Produksjonsøkning, investeringer og befolkningsreduksjon viktig.
– 1970- og 85: Økonomi og markeds liberalisme: Vekst, modernisering, kjøpekraft og strukturtilpassning i landbrukssektoren.
– 1985 til 2000: Politikk og makt: «Empoverment», lokalsamfunnsutvikling, fokus på tilgang på mat og produksjonsressurser, deltakelse og kvinnenes rolle i mat og landbrukssammenheng.
– 1995 til 2005: Rettigheter: Rettighetbasert utvikling, retten til mat.
– 2000 til 2010: Strukturell urettferdighet: Systemet inkluderer global og nasjonal politikk, institusjoner, handel osv. fungerer ikke for de fattige, Alternativ tenking rundt for eksempel matsuverenitet, lokalprodusert kortreist mat, økologiske produksjonssystemer.
– 2005 til i dag: Kriser, kompleksitet og ny-Malthusianisme: Matpriskrise, klimakrise finanskrise, fornyet fokus på ressursknapphet, teknologiske løsninger og agro- investeringer.

Helhetlig tilnærming

Matpriskrise og klimakrise har ført til at redsel for ressursknapphet, fokus på produksjonsøkning og teknologiske løsninger igjen er høyt på dagsorden når det gjelder matsikkerhet. Produksjon, teknologi og investeringer er avgjort viktige faktorer for matsikkerhet, men erfaringsmessig ikke tilstrekkelig – økonomi, politikk, rettigheter og rettferdighet må også tas med i en helhetlig vurdering.
Matpriskrisa i 2007-08 lærte oss at spekulasjon og handelspolitiske tiltak kan ha større virkning på prisene enn tørke og avlingssvikt. Effekten av klimaendring forventes å gå sterkest ut over de fattige slik som matpriskrisa også gjorde. Småbrukere utgjør fortsatt den største gruppen fattige i utviklingslandene.
Klimaløsningene som foreslås for fattige småbrukere er biologisk tilpasning av deres produksjonssystemer til en situasjon med mer tørke og ekstremvær. Dette er viktig og bra, men i tillegg burde man gå mer målrettet inn for å redusere fattigdommen ved også å ta i bruk virkemidler som f.eks. økte jobbmuligheter og bedre rammevilkår for småbrukere, samt eventuelt sosiale støtteordninger som siste mulighet.
Klimakrisa har på mange måter bidratt til å avpolitisere årsakene til sult og fattigdom ved ensidig å fokusere på teknologi som kan bidra til biologisk tilpasning til klimaendring. Det burde også fokuseres på hvordan redusere fattigdommen slik at de fattige ikke blir så sårbare for effektene av klimaendring.
Med andre ord bør vi trekke lærdom ikke bare fra Malthuslignende tenkning, men også fra de andre utviklingsparadigmene. Dette er spesielt viktig i en tid hvor nye typer internasjonale agro-investeringer og «landgrabbing» finner sted samtidig som tiltak i klimaets navn kan få negativ innvirkning på lokal matsikkerhet. Den store utfordringen er hvordan innrette både agro-investeringer og klimatiltak på en måte som reduserer fattigdommen og bedrer lokal matsikkerhet i fattige land. n

Ruth Haug er professor ved Noragric, Universitetet for Miljø og Biovitenskap (UMB) på Ås.