Mexico svømmer med haier

Tynget av en økonomisk sammentrekning på åtte prosent av BNP, høyere enn noe annet latinamerikansk land, glipper det for Mexico i forhold til global konkurranseevne. Landet havner etter når det gjelder viktige sosiale indikatorer, blir nedgradert av investeringsvurderingsbyråer, og må samtidig forberede seg på reduserte oljeinntekter på grunn av et dramatisk fall i produksjonen.

Fattige

Ifølge ferske offisielle tall lever 50,1 millioner mexicanere under fattigdomsgrensa, av en total befolkning på 104 millioner. 17,5 millioner mennesker mangler penger til mat. Landet som har klart å frambringe Carlos Slim, trolig verdens nest rikeste mann, produserer millioner andre mennesker som må prøve å klare seg på to dollar dagen. Mexico har lenge sett på seg selv som det ledende landet i Latin-Amerika, men må nå se seg forbigått av både Chile, Colombia og den framvoksende regionale giganten Brasil.

De siste 20 årene har oljen fungert som en slags flytevest for Mexicos økonomi. Den skjulte økonomiske skjevheter, og tillot regjeringene å utsette nødvendige strukturreformer mens oljen finansierte status quo. Mexico kunne holde seg flytende, båret oppe av mange milliarder dollar i oljeinntekter, uten å måtte svømme raskere eller kraftigere enn sine konkurrenter i de framvoksende økonomienes hav.

Men nå, når produksjonen stuper i det statlige oljeselskapet Pemex, møter landet noen harde realiteter som oljebonanzaen har skjult. Regjeringene hadde blitt for avhengig av en ikke-fornybar ressurs, og gjorde derfor lite for å styrke og utvide skattegrunnlaget. I tillegg hadde produksjonssektoren blitt for avhengig av USA-drevet eksport, og befolkningen for avhengig av hjemsendte penger fra utvandrere som jobbet i USA.

Manglende nyskaping

Den globale finanskrise avslørte dermed den mexicanske økonomiens manglende evne til nyskaping, til å fremme investeringer, skape arbeidsplasser eller legge forholdene til rette for sosial mobilitet. Problemene skyldes ikke bare president Felipe Calderóns beskjedne motkonjunkturtiltak, eller landets sosialpolitikk, eller fallet i eksport av industrivarer, eller finanskrisen i USA. Det viktigste problemet som hindrer raskere økonomisk vekst i Mexico er et annet.

De siste 20 årene har de vanlige synderne sett ut til å være lav produktivitet, dårlig makroøkonomisk styring og splittede regjeringer som har gjort det nesten umulig å skape konsensus om lovendringer. Men den fundamentale forklaringen ligger i ”kompiskapitalisme” – et system gjennomsyret av kameraderi og mektige særinteresser. Regjering etter regjering har prioritert styrking av korporative lojalitetsbånd heller enn å fremme økonomisk vekst. Fordelingen har vært preget av klientilisme, ikke av like vilkår for alle og ønsket om å fremme entreprenørskap og nyskaping. Mexico er fanget i et finmasket nett av rentenister og monopoler i sektorer som er avgjørende for økonomisk vekst, inkludert telekommunikasjon, energi, transport og finanstjenester. Dette nettverket opererer på basis av politiske tjenester, konspirasjoner, regulatoriske knep, og ved å vedlikeholde privilegiene regjeringene gir fagforeninger i offentlig sektor i bytte mot politisk støtte.

Hindrer endringer

Mektige grupper med egeninteresser er i stand til å blokkere endringer som ville gjøre økonomien mer produktiv og effektiv, heter det i den nye boka ”No Growth Without Equity? Inequality, Interests and Competition”, med de eminente økonomene Santiago Levy og Michael Walton som redaktører. Det er for mange fagforeninger, monopolister og byråkrater som opptrer som sultne haier, vant til å fores med oljeinntekter og til å kunne forsyne seg av de ekstraordinære verdiene Mexico produserer, men ikke fordeler på en rettferdig og demokratisk måte.

Dessverre har verken Calderón-regjeringen, eller hans forgjenger Vicente Fox, prioritert å fremme økonomisk vekst. Altfor lenge har regjeringens menn flikket på Mexicos økonomiske struktur gjennom lappverk av reformer som skal sikre politisk stabilitet, men som ikke gjør noe med de viktigste hindringene mot mer nyskaping og bedre konkurranseevne.

Resultatene blir stadig mer åpenbare – og smertefulle: En økonomi som er blitt rammet hardere av den globale krisen enn hos naboene i sør; en næringslivselite av rentenister som er uvant med konkurranse; offentlige og private monopoler som ingen ser ut til å ha politisk vilje til å bryte opp; og korporative pakter med uproduktive fagforeninger, som tapper offentlige ressurser og hemmer produktivitet og vekst.

Den nåværende krisen har vist at Mexico ikke kan holde seg flytende, og fortsatt ignorere sin nakenhet. Landet må tenke fundamentalt nytt om en økonomi og et politisk system der mektige særinteresser går i skyttergravene og blir ”vetomakter” mot reformer. Uten slik nytenkning kan Mexico oppdage, når tidevannet kommer tilbake, at landet må kjempe for å overleve i et farvann fullt av sultne haier.

 

Denise Dresser er professor i statsvitenskap ved Instituto Tecnológico Autónomo de México.

Copyright: Project Syndicate, 2009.

En podcast av denne kommentaren på engelske kan lastes ned fra denne linken: http://media.blubrry.com/ps/media.libsyn.com/media/ps/dresser7.mp3