Mugabe i all evighet?

Alle som har håpet at han skulle gå av eller kunngjøre sin avgang på partikongressen i Zanu PF i desember, må nå innse at Mugabe ønsker å forbli på toppen av partiet lenge, og bli partiets eneste presidentkandidat i de kommende valgene, som skal avholdes etter at grunnlovsprosessen er avsluttet.

- Ennå ung

På spørsmål fra journalister om han vil vurdere å gå av, svarte Mugabe slik etter et møte med en EU-delegasjon for noen uker siden: "Dere stiller spørsmål om regimeendring. Jeg er ennå ung."

I 2003 antydet Mugabe i et intervju med statlig kringkasting at han ville gå av innen 2008. To år senere, i april 2005, bekreftet Mugabe at han ville gå av. "Som jeg tidligere har sagt så vil jeg slutte når min periode går ut. Jeg har fremdeles tre år igjen...men det er min intensjon å trekke meg tilbake", sa Mugabe i et intervju med indonesiske Jakarta Post, sitert i The Herald. "Jeg vil aldri plukke ut en etterfølger. Det vil vi aldri gjøre. Vi vil aldri gjøre den feilen", la han til.

Men, som det framkommer nå, har han ikke hastverk med å slutte.

Mugabe har siden 1995 kvalt åpen debatt om en etterfølger. Hans argument er at det er opp til folket å avgjøre dette spørsmålet, og at han bare vil gå av når hans tilhengere bestemmer det. Situasjonen forverres av at etterfølgerdebatten fortsatt er et tabuemne innen Zanu PF. Konferansene til partiets ungdoms- og kvinneorganisasjoner var tause om spørsmålet, og Mugabe forsøkte til og med å kvele motsetningene som kom fram på de to møtene. Indirekte ba han delegatene sky de "to eller tre partene" som kjempet om overherredømme. Han ba dem stå samlet og framstilte motsetningene som "ødeleggende". Mugabe har ikke hatt for vane å ta lett på folk som har vist interesse for å ta over. Han har tatt det svært ille opp når noen har forsøkt å drive han vekk fra stillingen. Han har tidligere beskyldt noen av sine statsråder og medlemmer av partiledelsen for å vente ved døra (til presidentkontoret) "som ei heks".

Slår ned

Selv om Mugabe ikke har tillatt debatt om eventuelle etterfølgere, har han samtidig slått til raskt for å ødelegge politisk enhver som markerer personlige ambisjoner i den retning. Visepresident Joice Mujuru forsøkte det, sammen med ektemannen general Solomon Mujuru, tidligere hærsjef.

For fem år siden virket det som om Mujuru var Mugabes utvalgte etterfølger. Men hun falt i unåde da det ble stadig mer klart at hennes ektemann og hans meningsfeller ønsket at Mugabe skulle trekke seg tilbake så raskt som mulig. General Mujuru, som trodde han hadde vunnet kampen for å få kona i landets høyeste embete, vet nå at ventetiden kommer til å bli veldig lang eller at det aldri vil skje, avhengig av når Mugabe endelig bestemmer seg for å gå av.

Seks partiledere fikk føle Mugabes vrede etter rapporter om et angivelig kuppforsøk som skulle gjøre landets mektige forsvarsminister Emmerson Mnangagwa til president. De ble suspendert fra partiet i 2004. Alle som vil sette seg opp mot Mugabe blir minnet om Dzikamai Mayhaires fall. Han ble suspendert fra partiet i 1998 etter at han hadde oppfordret Mugabe til å trekke seg. Først fem år senere fikk han komme tilbake til partiet. Han mistet stillingen som regional leder og sin plass i sentralstyret, og ble gjenopptatt som menig medlem. Mayhaires nærmeste allierte, nå avdøde Eddison Zvobgo, ble kastet ut av regjeringen i 2000 etter å ha kritisert Mugabes lederstil og bedt han gå av. Zvobgo, som aldri la skjul på sine egne presidentambisjoner, døde i 2004, 68 år gammel.

Håper på gudene

En Zanu PF-funksjonær sa en gang: "Bare guddommelig inngripen kan endre den realiteten" (at Mugabe blir sittende). Det er sant, for jeg kan ikke tenke på noen, verken anføreren Emmerson Mnangagwa eller hans rival Mujuru, som kan ha mot til å reise seg og fortelle partilandsmøtet at han eller hun ikke lenger ønsker Mugabe som partileder.

Så lenge han selv ikke kunngjør sin avgang, blir "den unge gamle mannen" der han er. Problemet i Zanu PF er at alle forsøker å beskytte sine egne interesser. Husk at noen medlemmer har vært innblandet i ulovlige og korrupte aktiviteter, og er redde for at presidenten kanskje har "mappene" deres.

Mugabe lot korrupsjonen blomstre, vel vitende om at han en dag kunne bruke det mot dem. Selv i sentralkomiteen, som er den beste arenaen for å diskutere slike saker, er det ingen som tør reise etterfølger-spørsmålet. Åpen debatt i Zanu PF er nesten umulig, men det ville være i Mugabes egen interesse å oppmuntre til diskusjon om sin etterfølger. Det som skjedde på årsmøtet i partiets kvinneorganisasjon burde tjene som en advarsel om at Mugabe bør avklare spørsmålet om etterfølger. Dersom han virkelig er bekymret for splittelser som kan svekke landets "hardt tilkjempede uavhengighet", bør han la partikongressen få velge hans etterfølger, som kan ta over når han trekker seg tilbake.

Dersom valg på det nivået kan utarte til knyttnevekamper mellom fraksjoner, hva vil da skje dersom presidentvervet står ubesatt? Kunotofa vanhu (noen vil dø). Dessverre for Zanu PF har Mugabe perfeksjonert en splitt og hersk-taktikk som har nørt opp under fraksjonsvirksomheten i partiet. Mugabe har vekslet mellom å støtte de ulike utfordrerne til presidentvervet. General Mujuru og Mnangagwa er trolig de eneste to som er mektige nok til å stå fram og offentlig utfordre Mugabe. Jeg utfordrer dem til å stå fram på partikongressen og be Mugabe innfri sitt tidligere løfte om å trekke seg tilbake nå.