Når folkeviljen går mot givernes vilje

Afrikanere må få stemmerett og menneskerettigheter. Demokrati er over tid er den beste garantien for godt styresett. Det er festtalenes versjon av norsk bistand. Og gradvis har stadig flere land forlatt ett-parti-tenkingen og åpnet for mer eller mindre frie flerpartivalg. Det har skjedd i Uganda, Kenya, Tanzania, Malawi, Mosambik, Afghanistan, Palestina, Namibia og Zambia.

Giverne og Norge burde juble. Men det er et lite problem fordi disse nye folkevalgte makthaverne ikke bestandig bruker makten slik vi vil at de skal bruke makten. Noen ganger bryter de med det vi oppfatter som selvsagte menneskerettigheter eller normer.

Og da begynner demokratistøtten å halte.

Det kan være vanskelig for land som Norge med gode intensjoner og overbevisninger å akseptere at de folkevalgte i Afrika har et ansvar, som de selv tar eller lar være å ta. Og at kanskje folkeflertallet faktisk er mot noe vi mener er en selvsagt rett.

Det er i den sammenhengen vestlige givere bruker bistand til å presse valgte statsledere. Dersom EU hadde forsøkt tilsvarende i Norge hadde unionens ambassadør blitt kjeppjagd fra Oslo.

Men Norge og likesinnede givere holder tilbake budsjettstøtte eller andre gaver for å oppnå det de selv vil: det kan være økt anti-korrupsjonsarbeid i Mosambik eller Tanzania, hindre lover mot homofili i Uganda og Malawi eller å presse fram en opprydding i statsforvaltningen i Zambia.

Ettersom Norge og andre givere har pengemakt så vil nok mange hevde givernes rett til å diktere hvordan de skal brukes. Spesielt gjelder dette norske såkalte frivillige organisasjoner og stortingsrepresentanter som ikke liker at presidenter i bistandsland kjøper seg presidentfly. Men da burde de kanskje samtidig slutte å snakke om selvbestemmelse og ansvarliggjøring. Og slett ikke bli overrasket når Kinas ambassadør, som ikke stiller betingelser for sine lån og bistand, inviteres til presidentpalasset, mens Norges forvises til middag hos statsråden for turisme.

Jeg spurte en gang en menneskerettighetsforkjemper i det gjennomkorrupte Angola hva "vi i Norge kan gjøre". Han så på meg, nesten fornærmet og svarte: "Ingen ting. Vi har dårlige ledere. Det er vårt ansvar som angolanere å kvitte oss med dem".