KOMMENTAR: Norge fremmer ikke nødvendigvis demokrati i Afrika. Norge fremmer den norske folkeviljen i Afrika.
De nye folkevalgte makthaverne bruker ikke bestandig slik vi vil at de skal bruke makten den, skriver kommentar-forfatter Jan Speed. Foto: Arkiv/Bistandsaktuelt
Afrikanere må få stemmerett og menneskerettigheter. Demokrati er over tid er den beste garantien for godt styresett. Det er festtalenes versjon av norsk bistand. Og gradvis har stadig flere land forlatt ett-parti-tenkingen og åpnet for mer eller mindre frie flerpartivalg. Det har skjedd i Uganda, Kenya, Tanzania, Malawi, Mosambik, Afghanistan, Palestina, Namibia og Zambia.
Giverne og Norge burde juble. Men det er et lite problem fordi disse nye folkevalgte makthaverne ikke bestandig bruker makten slik vi vil at de skal bruke makten. Noen ganger bryter de med det vi oppfatter som selvsagte menneskerettigheter eller normer.
Og da begynner demokratistøtten å halte.
Det kan være vanskelig for land som Norge med gode intensjoner og overbevisninger å akseptere at de folkevalgte i Afrika har et ansvar, som de selv tar eller lar være å ta. Og at kanskje folkeflertallet faktisk er mot noe vi mener er en selvsagt rett.
Det er i den sammenhengen vestlige givere bruker bistand til å presse valgte statsledere. Dersom EU hadde forsøkt tilsvarende i Norge hadde unionens ambassadør blitt kjeppjagd fra Oslo.
Men Norge og likesinnede givere holder tilbake budsjettstøtte eller andre gaver for å oppnå det de selv vil: det kan være økt anti-korrupsjonsarbeid i Mosambik eller Tanzania, hindre lover mot homofili i Uganda og Malawi eller å presse fram en opprydding i statsforvaltningen i Zambia.
Ettersom Norge og andre givere har pengemakt så vil nok mange hevde givernes rett til å diktere hvordan de skal brukes. Spesielt gjelder dette norske såkalte frivillige organisasjoner og stortingsrepresentanter som ikke liker at presidenter i bistandsland kjøper seg presidentfly. Men da burde de kanskje samtidig slutte å snakke om selvbestemmelse og ansvarliggjøring. Og slett ikke bli overrasket når Kinas ambassadør, som ikke stiller betingelser for sine lån og bistand, inviteres til presidentpalasset, mens Norges forvises til middag hos statsråden for turisme.
Jeg spurte en gang en menneskerettighetsforkjemper i det gjennomkorrupte Angola hva "vi i Norge kan gjøre". Han så på meg, nesten fornærmet og svarte: "Ingen ting. Vi har dårlige ledere. Det er vårt ansvar som angolanere å kvitte oss med dem".
Publisert: 12.07.2011
Skriv en kommentar
Kommentarer (2)
Fredrik Eriksson27.08.201110:54
Hva som opprettholder
Flott!
Uformelle institusjoner kan komplettere, underminere og/eller forsterke de formelle institusjonene. Dersom vi sikter mot en endret styresettsregime går det selvsagt ikke å ignorere hva som opprettholder og forendrer uformelle institusjoner.
Gunnar Bøe16.08.201108:14
Folkeviljen, demokratiet og lokal maktutøvelse
Jan Speeds sommerkommentarer i Bistandsaktuelt postulerer at norsk demokratistøtte er mer styrt av den norske folkeviljen enn å støtte demokratiet i våre partnereland. Jeg mener derimot at norsk bistand er mer rettet inn mot et ofte misbrukt formaldemokrati i våre partnerland og lytter forlite til den lokale folkeviljen. I utgangspunktet mener jeg derfor han skiller for dårlig mellom folkevilje, formaldemokrati og elitens politiske og økonomiske adferd. Det gjør hans analyse og budskap utydelig og mangelfullt.
Jeg trodde vi forlengst var enige om at demokrati er noe mer enn etablering av formelle flerpartivalg. Valgordningens arkitektur i mange afrikanske land gir gjennom enmannskretser en ”legal plattform” for uheldig maktutøvelse i svake nasjonalstater. I det systemet vil ofte det regjerende parti grovt underlevere til distrikter ledet av opposisjonen, og den samme opposisjonen kan ikke levere til sine velgere. Dersom et slikt valgsystem i tillegg systematisk påvirkes gjennom forskjellige former for tradisjonell utøvelse av politisk makt, bl.a. patriarkalsk/etnisk favorisering; kjøp av stemmer gjennom selektiv utdeling av mat og såkorn; lite åpenhet og ansvarliggjøring av politiske/byråkratiske handlinger; direkte korrupsjon; med mer - ja da er det vel ikke mye igjen av de reelle demokratiske verdiene.
Og det er nettopp noe av dilemma ved vår ensidige formelle definisjon av demokrati i svake stater. Det folk vil ha er først og fremst muligheter for deltakelse og innflytelse. Man skal ikke ha bodd mange år i afrikanske land for å se at sentrale maktpersoner ofte er lite villig til å gi fra seg direkte maktutøvelse. Og det er vel hovedgrunnen til at introduksjon av reell desentralisering går så utrolig treigt i de fleste land. Vi må være ærlige og erkjenne at for mange afrikanske politikere dreier politikken seg dessverre først og fremst om å styrke sine egen personlig maktplattform, mindre om utvikling for det brede lag av folket. Deres politiske partier er derfor ofte samlinger rundt en eliteperson, forskjellig fra våre breddepartier med politiske tema-agendaer
Derfor er det viktig at vi i vår demokratistøtte bygger opp under de mange lokale og nasjonale miljøer som kjemper for reelle demokrativerdier gjennom krav til åpenhet og deltakelse. Samtidig må vi fortsette å støtte styrkingen av viktige nasjonale demokratiske institusjoner, herunder kontrollinstitusjoner som fri presse, riksrevisjon og rettsvesen. Det er ennå langt igjen før disse institusjonen kan ivareta den viktige rollen som korrektiv til politisk maktmisbruk.
I lys av dette ser jeg ikke de store dilemmaene ved at vi ser forbi de formelle demokratistrukturer i et partnerland og pusher på for å styrke de reelle demokratiske aspektene i utøvelsen av den politiske makten. Da fratar vi ingen ansvar, men snarere bidrar til å pålegge maktutøverne sitt eget demokratiske ansvar – samtidig som vi ivaretar vårt eget ansvar som partner.
Gunnar Bøe