Risikabel bistand

Etter at Taliban mistet makten i 2001 var Nordalliansen og deres allierte raske til å plassere sine kommandanter og sine militser der det ble opprettet politistyrker. Både giverland og afghanske myndigheter innså behovet for en effektiv og profesjonell politistyrke. Den totale lovløsheten på 90-tallet var en av de viktigste grunnene til at Taliban i det hele tatt oppsto og også til støtten opprørerne fikk blant vanlige folk.
På begynnelsen av 2000-tallet var giverlandenes tro på hva man kunne få til i Afghanistan fortsatt stor. Ifølge en rapport til FN i 2002 skulle man i løpet av få år etablere «en etnisk balansert politistyrke med god kjennskap til menneskerettigheter og moderne politimetoder og som er tilpasset et demokratisk samfunn.»  
Oppgaven man sto overfor ble imidlertid undervurdert av de vestlige landene. Å skape en effektiv og profesjonell politistyrke av titusener av militsmedlemmer hvor det store flertallet var analfabeter, mange av dem kriminelle og korrupte og med lojalitet til både ulike etniske grupper og krigsherrer skulle vise seg uhyre vanskelig.
Innsatsen fra giverlandene var for liten og lite koordinert. Det hjalp heller ikke at president Karzai fortsatte å utnevne åpenbart korrupte politisjefer med skitten fortid. Samtidig ble Taliban stadig sterkere og flere og flere politifolk ble drept i tjeneste. I 2005 var USA lei av europeisk rot og handlingslammelse. President George Bush klasket 625 millioner dollar i bordet og ga ansvaret for USAs politisatsing til Forsvarsdepartementet. Mot god betaling fikk det amerikanske selskapet Dynecorp ansvaret for å trene de afghanske politirekruttene.

Ytterligere fem år er gått. Det er brukt 40-50 milliarder kroner på å bygge det afghanske politiet, mesteparten av både penger, instruktører og utstyr har kommet fra USA. I takt med at sikkerhetssituasjonen har gått fra vondt til verre er antallet politifolk som anslås som nødvendig oppjustert flere ganger.
For fire år siden mente man det ville være nok med 62 000. I dag anslås den afghanske politistyrken på å være drøyt 100 000 mann og giverlandene ønsker at antallet skal være 134 000 innen slutten av neste år. Noen gode reformer er gjennomført, man har blant annet hevet lønna og kuttet i det store antallet offiserer. Men et «etnisk balansert og profesjonelt politi» er fortsatt langt unna. For om lag et år siden kalte USAs utsending til Afghanistan, Richard Holbrooke, det afghanske politiet for en «utilstrekkelig organisasjon som er gjennomsyret av korrupsjon.» Allikevel er det afghanske politiet i dag en viktig del av kampen mot Taliban. I ekspressfart lærer unge afghanske menn å skyte, mens polititeori, etikk og holdninger knapt nok står på pensum.

Det er et høyt spill giverlandene nå spiller i Afghanistan. Med blant annet norske bistandspenger bygger man opp et halvmilitært politi i et land med veldig svake sivile institusjoner. Det er ingen tvil om Afghanistans behov for et profesjonelt politi. Men spørsmålet er om Vesten, på grunn av egne exit-planer og en stadig verre sikkerhetssituasjon, har det for travelt.
Store summer er brukt på å avvæpne lokale militser samtidig som titalls milliarder kroner er brukt på bevæpne og trene afghansk politi. Hvor rekruttene kommer fra og hvor de blir av vet man lite om. Magasinet Newsweek skriver at 170 000 afghanske menn har fått trening og våpen gjennom den internasjonale politisatsingen. 150 000 har sluttet. Store mengder håndvåpen, maskingeværer og annet utstyr er borte.
Hva gjør disse mennene når ISAF-styrkene forlater Afghanistan? Og den dagen bistandsgiverne mister interessen? Hvor lojale kommer de 100 000 politifolkene som i dag er i jobb til å være om lønningene uteblir? For en ting er sikkert: de afghanske myndighetene har ikke råd til å betale sitt eget politi den dagen Vesten stenger pengekrana. 

Tor Aksel Bolle er journalist i Bistandsaktuelt.