Sanksjoner uten effekt

Solheim ser for seg en utvikling der oppmykning av vestlige sanksjoner vil oppmuntre Burmas generaler til gradvis å åpne opp landet overfor utlandet og å innta en mykere linje overfor egen befolkning.

Etter 20 år med resultatløse sanksjoner er det grunn til å gi den tidligere Burma-aktivisten Solheim honnør for å våge å ta debatten. Dette er ingen populær sak. En hel verden har sympati med den modige nobelsfredsprisvinneren Aung San Suu Kyi og hennes standhaftige kamp mot militærregimet i landet.

Med unntak av kommuniststaten Nord-Korea finnes det vel knapt nok et regime som opptrer mer brutalt mot opposisjonelle. Dette er et land som slår knallhardt ned på opposisjonspolitikere, journalister og menneskerettighetsaktivister som ytrer seg kritisk til generalenes styre. Mange av dem er dømt til mange tiår i fengsel fordi de benytter den ytringsfriheten ethvert menneske i verden må kunne kreve.

Både USA og EU har hatt ulike sanksjoner mot Burma. Den norske regjeringen har opptrådt i tråd med sine vestlige allierte, blant annet ved å oppfordre norsk næringsliv til å holde seg unna landet. Like fullt er det i dag vanskelig å se at sanksjonene har bidratt til å svekke generalenes styre. Snarere er det grunn til å tro at generalene sitter tryggere enn på mange år.

Sanksjoner kan ha hjulpet generalene i å forklare Burmas manglende økonomiske framskritt overfor egen befolkning. Det er også trolig at Burmas relative isolasjon fra det internasjonale samfunnet har gitt generalene større muligheter til egen berikelse.

Flere og flere forskere synes etter hvert å enes om at de internasjonale sanksjonenes historie har meget få suksesshistorier. Først og fremst er det symbolpolitikk for hjemlig opinion. Skal sanksjoner ha virkelig effekt krever det nærmest full oppslutning fra handelspartnere og omkringliggende stater. Det er i mindre og mindre grad tilfellet overfor Burma der Kina og og andre naboland gjør sitt beste for å tjene penger på samhandel med generalene og næringslivet.