Seksualiserte overgrep i krig

Når vi hører og leser krigshistorier om tre år gamle jenter som voldtas analt og vaginalt til de dør, om jenter som brukes som sexslaver og om kvinner og jenter som føder sine voldtektsmenns barn og støtes ut av sine lokalsamfunn – så må vi huske at dette er opplevelser som noen overlever med, hele sitt liv.

Det er overgrep som mennesker – og oftest unge menn og gutter – begår. Dette er det viktig at vi tar inn over oss.  Som Jonas Gahr Støre sa for noen uker siden: De dette handler om kunne ikke bare vært våre døtre, overgriperne kunne også vært våre sønner, brødre og fedre. Dette bør være utgangspunktet for enhver diskusjon om tiltak.

I mine studier – primært av rettsutskrifter fra det internasjonale tribunalet i Haag, har jeg forsøkt å finne forklaringer på hva det er som gjorde at enkelte, og dessverre mange, soldater ble overgripere under krigen i Bosnia.

Det var mulig å konseptualisere de mange forklaringer for overgriperes deltakelse i seksualisert krigsvold i fem identitetskategorier for overgripere. De kaster lys over hva det var som gjorde at soldatene i datamaterialet forgrep seg. Kategoriseringen kan forhåpentligvis gjøre det lettere å utvikle og målrette preventive tiltak som kan forhindre rasjonaliseringsprosessene som tillater overgrep i fremtiden.

 

Den første kategorien kaller jeg ”Soldatidealistene.” Han voldtok og forgrep seg seksuelt fordi han ville følge ordre for enhver pris. De rasjonaliserte oppførselen og overgrepene sine etter en slags ”målet helliger middelet”-logikk, som kun tillater en form for ’moral’ – å adlyde – og målet var å bekrefte eller oppnå statusen som perfekte soldater.

 

Overgriperne jeg plasserte i ”Konkurrent”-kategorien, voldtok og forgrep seg seksuelt for å demonstrere sin egen etniske, seksuelle og maskuline identitet både overfor ofrene, overfor mennene i ofrenes gruppe og overfor sine medsoldater. Herunder faller overgrep begått både mot menn og kvinner.

Seksualisert vold mot menn har som formål å demaskulinisere offeret, representanten for den andre parten i konflikten. Ifølge tradisjonelle forestillinger om maskulinitet og femininitet, utgjør disse to identitetskonstruksjonene hverandres motpoler. En mann som utsettes for seksualisert vold underkastes maskulin makt – en posisjon forbeholdt kvinner, og offeret blir feminisert og dermed demaskulinisert.

Når maskulinitets- og seksualitetsidealer er uløselig knyttet til etnisk tilhørighet, blir det å tvinge en mann som tilhører ”den andre” etniske gruppen, eller fienden, til å utføre seksuelle handlinger med en av samme kjønn, eller å kastrere ham, "et bevis ikke bare på at han er mindre mandig [enn overgriperne], men også et symbol på at hans etnisitet er mindre verdt" (Zarkov 2001:78)

I Bosnia Hercegovina ble menn i fangeleire tvunget til å bite av andre innsattes peniser eller testikler, og mange ble truet til å voldta hverandre. Menn ble slått og sparket i genitalia, bundet sammen ved at deres kjønnsorganer ble festet til ståltråd. Brødre, fedre, sønner og venner ble tvunget til å utføre fellatio på hverandre.

Konkurrenten er også representert i en rekke overgrep mot kvinner og inkluderer gruppevoldtekter, skryting av overgrep overfor andre innsatte og andre soldater, og kjennetegnes gjerne av at overgrepets karakter blir mer og mer brutalt for hver nye overgriper, dersom flere forgriper seg samtidig eller etter hverandre. Mange jenter og kvinner tvinges til å ta aktiv del i sitt eget overgrep, og “befester” på denne måten overgriperens manndom.

Konkurrent-kategorien understreker at væpnede styrker karakteriseres med et konkurranseorientert miljø, og at soldater voldtar eller seksuelt forgriper seg for å bekrefte sin etniske manndom, for å befeste sin aggressive maskuline identitet.

I den hypermaskuline konteksten som militære og væpnede organisasjoner under krig skaper, vil demonstrering av kvinneforakt og heterosexisme ved bruk av seksualisert makt kunne være med på å befeste maskulinitet.

 

Den tredje kategorien - ”Opportunisten”- viser til overgripere som ser ut til å ha voldtatt fordi de hadde muligheten til å gjøre det. Krig kjennetegnes av omgivelser hvor overgrep og forbrytelser begås hver dag og i stort omfang, og de aller fleste overgrep følges av straffefrihet. Slike voldtekter omtales gjerne som ”lust rapes”.

Med første øyekast kan denne kategorien se ut til å støtte opp om monsterteorien om overgripere - fordi overgriperne voldtar når muligheten oppstår. ”Lust rapes” framstår som biologisk betinget, grunnet mangelen på tilgang på frivillig sex.

Motargumentet er at evnen den enkelte soldatovergriperen har til å oppfatte en hvilken som helst situasjon i løpet av krigen som en mulighet til å voldta, er en sosialt konstruert evne. Den er konstruert innenfor en veldig spesifikk militær subkultur, hvor misogynistiske og xenofobiske holdninger utfordrer individets moralske forestillinger som normalt kunne ha forhindret ham fra å voldta.

 

Den fjerde identitetskategorien - ”Konformisten”-  refererer til overgripere som voldtok og forgrep seg seksuelt fordi deres medsoldater gjorde det, og fordi de ikke hadde mot til å nekte å delta eller til å hindre at overgrepene fant sted, av frykt for sosial isolasjon i gruppa.

 

Den siste kategorien -  ”Overleverne” - omtaler de soldatene som voldtok fordi de var direkte truet på livet til å gjøre det. Det fantes en del av dem, og på mange måter kan deres situasjon sammenliknes med fanger som ble tvunget til å voldta medfanger. Skillet mellom overgriper og offer er uklart her.

 

Kjønnsbasert vold mot menn under krigen i Bosnia: Disse overgrepene framstod som like planlagte og aksepterte i de militære miljøene de ble begått i, som vold mot kvinner, men de har på langt nær fått samme oppmerksomheten. Maskulinitet, etnisitet og seksualitet hadde her helt klare aksepterte og uaksepterte rammer som ble brukt for å hevde en etnisk gruppe overfor en annen.

Felles for alle overgrepssakene, var betydningen militære maskulinitetsidealer tuftet på misogyni, xenofobi og heterosexisme spesielt, hadde i konstruksjonen av overgrep og for å legitimere, tillate eller unnskylde overgripers deltakelse.

Gruppepress, ordre, trusler og dehumanisering basert på nettopp xenofobi, misogyni og homofobi utgjør viktige sosiale faktorer som utløste mange av overgrepene. Teoretisk kan Stanley Milgram, Zygmunt Bauman og David Grossman sine studier underbygge disse funnene og gi innspill til forståelsen av overgrepene i forhold til disse tre faktorene.

 

Tiltak mot seksualisert vold i krig

Med overgriperfokuset som bakteppe, vil jeg gjerne snakke litt om tiltak mot seksualisert vold i krig.

I år fyller Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination Against Women (CEDAW) 30 år og FN-resolusjon 1325 ni år. Dette er påminnelser om at årene går og utfordringene består. Ytterligere to resolusjoner tar for seg seksualisert vold spesielt. Resolusjon 1820 ble vedtatt i juni 2008 under ledelse av Condoleeza Rice. Resolusjon 1888 ble vedtatt for en måned siden, under ledelse av Hillary Clinton. Begge minner om at seksualisert krigsvold kan være krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og bidra til folkemord og understreker at seksualisert krigsvold utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Generelt kan man likevel si at seksualisert krigsvold først og fremst møtes med reaktive tiltak og er fokusert på offerlindring.

Selv om det gjøres mye i arbeidet med seksualisert krigsvold, er dette et engasjement det store flertallet som rammes av slike overgrep ser lite til. Endring her fordrer økte ressurser, mer personell og uforbeholden vilje til å konkretisere tre viktige resolusjoner slik at de får praktisk betydning i enkeltmenneskers liv. Aldri tidligere har FN hatt et så tydelig rammeverk for iverksettelsen av tiltak mot seksualisert krigsvold.

Jeg vil belyse tre områder nevnt i 1820 og 1888, hvor jeg mener verdenssamfunnet generelt og Norge spesielt, bør bidra:

* Straffefrihet,

* Personellmangel,

* Sjåvinistiske holdninger i væpnede organisasjoner.

Straffefrihet er et av de største hindrene i kampen mot seksualisert vold. Straffefrihet for seksualisert krigsvold er – som for ti og tyve år siden – fortsatt universell. Verken overordnede ledere eller direkte overgripere straffes eller sanksjoneres.

Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia i Haag holdes ofte fram som et eksempel til etterfølgelse for forfølgelsen av seksualovergripere. Tribunalet har dømt 24 individer for seksualisert krigsvold. 20 000-60 000 kvinner og jenter ble voldtatt.

13 av de dømte er dømt for direkte involvering i selve voldshandlingen, 11 for overordnet ansvar. Mange er primært dømt for seksualisert vold mot menn. Den enorme diskrepansen  mellom antallet voldtektsofre og dømte overgripere gjør seksualisert krigsvold til en i praksis risikofri krigsforbrytelse.

For å motvirke straffefriheten som råder i dag, står bygging av sikre fengslingsfasiliteter, systematiske tiltak for å hindre korrupsjon i politi- og rettsvesen og støtte til tilregnelige rettssystemer som respekterer og beskytter kvinners rettigheter, helt sentralt. Dette innebærer også å utdanne politipersonell. I DR Kongo finnes ingen utdanningsinstitusjon for politifolk og verken soldater eller politimenn blir lønnet. Korrupsjon blir dermed en måte å overleve på. Randi Solhjell ved Norsk utenrikspolitisk institutt, som har seksualisert krigsvold i DR Kongo som spesialfelt, argumenterer for at dette er noe av det viktigste vi kan gjøre for å motarbeide seksualisert vold i øst.

Ressurssterke rettsstater som Norge kan bidra ved å styrke lokal og nasjonal retts- og politisektor og gjennom å strafferettslig forfølge overgripere av seksualisert krigsvold, med støtte i prinsippet om universell jurisdiksjon, all den tid lokale og internasjonale domstoler ikke makter å gjøre det samme.

Vi må heller ikke glemme at maktkampene krigsvoldtekter er del av strekker seg langt ut over maktrelasjonene den enkelte overgriper konstruerer mellom seg og sine ofre. Strafferettslig forfølgelse og sanksjonsregimer bør også rettes mot krigsprofitører. Dette inkluderer selskaper som direkte tjener på fortsettelsen av krig og på tilgang til land og ressurser skaffet til veie gjennom seksualiserte krigstaktikker

Personellmangel. Et annet viktig moment er mangelen på fredsbevarende styrker i FNs operasjoner. Når fredsstyrkene i FN-operasjoner ikke beskytter sivile fra krigsforbrytelser, er deres mandater for svake, troppene for få og/eller de mangler riktig trening.

 I Kongo, hvor 200 000 kvinner og jenter og et ukjent antall gutter og menn har blitt voldtatt, er det et akutt behov for flere kompetente tropper for at FN skal kunne forhindre masseovergrepene. Når vestlige myndigheter, inkludert Norge, kontinuerlig avstår fra å bidra med personell på denne måten går det på bekostning av hele fredsbevarende operasjoner. De varer lengre, koster mer og viktigst av alt, ved unnlatelsen tillater vi uakseptable, unødvendige og unngåelige overgrep. Det som skjer i DR Kongo kan best beskrives som et folkemord mot kvinner. 200 000 er et stort tall og det viser til virkelige kvinner og jenter som har fått føle på kroppen en feilslått politisk og internasjonal tilnærming til voldtektsproblemet.

Hvor mange flere må det bli? Norge og vesten for øvrig må bidra med soldater og politistyrker.

Det er verken moralsk akseptabelt eller effektivt med tanke på fredsoperasjoners formål at bidragsformene følger en nord/sør, i-land/u-land inndeling – hvor vesten bidrar med kapital og strategiutvikling, mens land i sør bidrar med personell.

Det er ikke til å komme fra at innholdet og kvaliteten på soldaters trening og forberedelse varierer med landene de kommer fra, og heller ikke at mange fattige søker FN-tjeneste for å tjene penger. Det er ikke noe galt i det siste, men begge deler påvirker deltakelsen i møte med overgrep mot kvinner. En kongolesisk venn av meg som jobber sivilt i MONUC konstaterer at alt for mange tropper ser på FN-tjenesten som en mulighet til lettjente penger, gode penger sammenliknet med mulighetene de har i hjemlandet. Mange kun oppholder seg på FN-leirenes territorium, hvor de har tilgang til svømmebassenger og tennisbaner mens kvinner voldtas like utenfor porten. Det er godt mulig han setter det på spissen, men hans betraktninger kan ikke uten videre avfeies. Han mener det vil ha svært mye å si om troppene som tjenestegjør i større grad har en mer global sammensetning, bedre trening og tjenestegjør for fred og idealer.

Det er også mulig verdenssamfunnet bør vurdere mer radikale tiltak, som å opprette et internasjonalt protektorat i Øst-Kongo, all den tid sentrale myndigheter helt mangler legitimitet i befolkningen eller kontroll over sikkerhetssituasjonen i øst.

Sjåvinistiske holdninger. Det tredje forholdet jeg ønsker å understreke er fremmedfiendtlige, kvinnefiendtlige og homofobe holdninger i væpnede organisasjoner. De eksploderer under voldelige konflikter og gjør konstruksjonen av soldatovergripere mulig. Gode, langsiktige informasjons- og holdningskampanjer med fokus på likestilling og empati under militær opplæring, i skole og medier kan fungere som buffere mot omfanget av voldtekt i krig. Maskuline idealer må defineres i mer positive termer og ikke i opposisjon til eller hierarkisk plassert over feminine og homoseksuelle identiteter.

Dette er et redigert utdrag fra et innlegg som Anette Bringedal Houge holdt på Feminismekonferansen i Oslo 31. oktober 2009

Kilder: Zarkov, D. (2001). ’The Body of the Other Man: Sexual Violence and the Construction of Masculinity, Sexuality and Ethnicity in the Croatian Media’, s. 69-82. I: C. Moser & F. Clark, (red.). Victims, Perpetrators or Actors? Armed conflict and political violence. Zed Books: London & New York.