Stø bistandskurs i en ustabil verden?

 

 

Og dersom de i det hele tatt følger med, så er det nok noen land i Afrika som er glad for å beholde budsjettstøtten fra Norge og de norske ambassadene.  Likevel er det å håpe at det ikke bare blir "bistand som før", der nye prosjekter, initiativ og samarbeidsland bare blir plusset på gamle prioriteringer. Bistand er et felt der det er behov for stadig fornyelse.

Vi kan bare håpe at Høyre og Frp i opposisjon vil fortsette å kaste alternative ideer inn i den bistands- og utenrikspolitiske debatten. Vi trenger noen som utfordrer de veletablerte bistandsmiljøene. Men det krever at begge høyrepartiene bruker mer tid til skolering og tenkning omkring disse spørsmålene.

Den forsatte rødgrønn-regjeringen vil gjøre klokt i å ta noen av ideene fra høyresiden.  Spesielt innen næringsliv er det behov for økte investeringer i Sør - både gjennom et styrking av Norfund, og ved at Pensjonsfondet - Utlandet oppmuntres til å plassere penger i de stadig sterkere børsene i Afrika. At det skal vær lettere for land i Sør å selge varer til Norge, bør være selvsagt.

Solheim & Co har tidligere avvist tanken fra blant andre Dumisa Moyo og president Paul Kagame fra Rwanda om at det bør foreligge klare avviklingsplaner for stat-til-stat-bistand. Det er noe fornuftig i erkjennelsen av at institusjonsbygging tar tid og resultatene av utviklngsprosjekter må sees i et 12 - 15 års perspektiv. Likevel er det noe som er feil når det ikke er et bevisst og klar politikk som sikter mot å avvikle dette avhengighetsforholdet mellom giver- og mottakerland.

Det er ikke Norges ansvar å sørge for utvikling i Afrika, Asia eller Latin-Amerika. Det er ansvaret til de afrikanske ledere. Når Zambias nye president Banda reverserer de nye skattelovene for gruveindustrien slik at landet igjen taper inntekter, når han strammer inn kårene for sivilt samfunn og samtidig ser gjennom fingrene på korrupsjon - da er det kanskje på tide at Norge velger å bruke innsatsen et annet sted.

Slike vanskelige valg vil komme på rekke og rad de nærmeste fire årene, og de nærmeste ukene: Hvordan skal Norge samarbeide med president Hamid Karzai (dersom han vinner valget) når vi vet at hele valgprosessen har vært preget av korrupsjon? I Sør-Sudan bruker  Norge hundrevis av millioner kroner for å gjenoppbygge landet og bidra til å skape en velfungerende stat. Det gjør at SPLM-regimet kan bruke egne penger til å kjøpe stridsvogner i krigsforberedelser.

I de kommende fire årene vil nok Norge i stadig større grad forsøke å finne kontaktpunkter og muligheter for å samarbeide om internasjonale spørsmål med de nye sterke landene i Sør: Brasil, Sør-Afrika, India og Kina. Deres interesser, til tross for det de sier, er ofte ikke sammenfallende med behovene til verdens minst utviklede land. Hvem skal Norge prioritere, og hvordan?

Allerede nå er det kommet budsjettlekkasjer om at bistandsbudsjettet vil ligger over 26 milliarder kroner neste år. Bransjen jubler. Det er det ikke nødvendigvis grunn til. Det er ikke bevist at store pengesummer fører til  gode resultater. Arbeidet med å vise til resultater er den store utfordringen i bistanden. Det skal stilles krav til Norad og UD, til de private hjelpeorganisasjonen, til næringslivet og til samarbeidspartnerne.

Derfor er det bra at opposisjonen på Stortinget er stor og bistandskritisk.