Systemkrise, ikke matkrise

Verdens matvareproduksjon er imidlertid rekordhøy. I perioden 2002-2008 økte verdens kornproduksjon fire ganger mer enn befolkningsveksten i samme periode. Per capita er produksjonen fullt på høyde med de beste årene det finnes statistikk for. Samtidig har matsikkerhetssituasjonen blitt dramatisk forverret. Kan det tenkes at makta som rår ikke helt forstår fenomenet matvareusikkerhet for utsatte grupper? Dagens tilstand beviser hinsides rimelig tvil at makta ikke vet om, eller ikke evner eller vil ta i bruk, virkemidler som kunne bedret forholdene.

For 40-50 år siden var det utbredt tvil om det ville bli mulig å fø verdens raskt voksende befolkning i framtida. Siden da har kornproduksjonen i verden økt med over 100 prosent. Matvareproduksjonen har stort sett, med mindre avvik i noen perioder, holdt følge med befolkningsveksten.
Det var ikke på 60-tallet, og er heller ikke i dag, noen naturgitte eller tekniske grunner til at vi ikke kan produsere vesentlig mer mat enn vi gjør. Men det har hele tiden vært en andel av befolkningen, rundt 15 prosent, som har levd med kronisk matvareusikkerhet. Dette har vært et nærmest permanent fenomen i menneskehetens nyere historie.
Matsikkerhetstoppmøtet i 1996 vedtok med brask og bram å halvere antallet sultne innen 2015. Kompetente tvilere til realismen i denne erklæringen ble nærmest latterliggjort – «denne gangen skal det virkelig handles» var retorikken.  I dag er målgruppen for denne reduksjonen økt med 20 prosent, og er nå oppe i om lag én milliard mennesker.  Bare de som lever i en fantasiverden kan tro at antallet vil gå vesentlig ned de nærmeste årene. Det er mer sannsynlig at antallet sultne vil ha økt med 50 prosent innen 2015, enn at det vil være halvert fra utgangspunktet 1996. Det ser imidlertid ikke ut til å legge noen demper på viljen til å tenke stort. I forkant av årets matsikkerhetstoppmøte ble det sågar lansert et initiativ der ambisjonen var intet mindre enn fullstendig utrydding av all sult innen 2025!

FAO og dets generalsekretær Diouf har fått mye pepper, også fra Norge som har redusert sin støtte til FAO med 10 mill NOK. Men på den annen side: Diouf har tatt til orde for å etablere en «ny verdensorden for matsikkerhet» FAO lagde også et utkast til erklæring fra det nylig avholdte toppmøtet, som inneholdt noen svært viktige erkjennelser. Blant annet understreket man at retten til mat er den mest fundamentale av alle menneskeretter, og at realiseringen av denne retten må skje innenfor rammene av nasjonal matsikkerhet. Det ble understreket at det er avgjørende at det iverksettes målrettede sosiale sikkerhetsnett og beskyttelse for utsatte grupper. Det ble slått fast at på lang sikt kommer man ikke utenom statlige, sosiale beskyttelsesmekanismer og målrettede ernæringstiltak for de fattigste og ekskluderte i samfunnet. Det ble også betimelig minnet om at tilfredsstillende matproduksjon på aggregert nasjonalt og globalt nivå har vist seg å ikke være noen garanti for at alle mennesker får nok mat, og at sult blir utryddet.
Det virkelig interessante ved toppmøtet er hvordan den vedtatte versjonen av slutterklæringen har utvannet og redigert seg bort fra disse formuleringene, og unngått konkrete forpliktelser til oppfølging. Toppmøtet har lært oss mye om mangelen på både vilje, prioritering og kompetanse vedrørende matsikkerhet i det internasjonale politiske miljøet.

Utgangspunktet for en ny verdensorden for matvaresikkerhet må være at alle nasjoner har både rett og plikt til å utvikle og iverksette en ansvarlig og forsvarlig matsikkerhetspolitikk. Dette problemet hører hjemme på den internasjonale dagsorden først og fremst for å slå fast at denne retten og plikten går foran alle andre rettigheter og plikter nedfelt i andre internasjonale reguleringer. At internasjonale handelspolitiske hensyn eller andre forhold - interne eller eksterne – skal gå foran et verdig liv for en milliard mennesker, må en gang ta slutt. Det må bli en selvfølge for en stats legitimitet at det å sikre borgerne mat får forrang. Kronisk matvareusikkerhet er et så stort onde at det ikke bare er umoralsk. Det er også sikkerhetspolitisk risikabelt å ikke prioritere løsning av denne skampletten på menneskehetens historie.

Matkrisen på Afrikas horn kan umulig komme som noen overraskelse. Dette har skjedd før, og det er ingen indikasjoner som tilsier at det ikke kommer til å hende igjen. I store deler av verden er det normale nettopp store og vanskelig forutsigbare klimavariasjoner. Klimaendringene vil mange steder forsterke uforutsigbarheten. Det er et utbredt selvbedrag å se på de gode årene som normale, og planlegge ut fra det. I virkeligheten er de gode årene unntak, mens årlige variasjoner på 15-20 prosent, og av og til mye mer, ofte er det normale. Dette krever at det tas forholdsregler; uten det vil krisene komme igjen, og ganske sikkert oftere og alvorligere enn før.
Den grunnleggende svikten er manglende evne og vilje til å ta forholdsregler mot kjente problemer. Vi står derfor først og fremst overfor en systemkrise, ikke en matkrise. Den etiopiske eksperten på matsikkerhet, Mesfin Wolde-Mariam, hadde allerede på 70-tallet en treffende og sviende forklaring på elendigheten: «Famine is ultimately caused by Goverments’ acts of commission and omission». Samfunnets ukloke prioriteringer og manglende handlinger for å møte velkjente problemer, er det som til slutt fører til hungersnød. En aktuell og nærliggende illustrasjon: Norges kornavlinger er i år anslått til å bli ca. 28 prosent lavere enn i fjor, og andelen med matkornkvalitet er ned om lag 50 prosent i forhold til gjennomsnittet 2004-08. I afrikansk sammenheng ville dette resultert i en massiv katastrofe. Hos oss er det ingen kommer til å merke noe som helst, fordi vi har et system som tar forholdsregler.

Det er mange bekymringsfulle trekk ved reaksjonene på krisene de senere tiårene. Gjennomgående er det en overdreven fokus på aggregert produksjon, gjerne basert på utstrakt bruk av GMO og andre teknologiske løsninger, og frihandel. Hvordan virkningene av slik politikk konkret skal merkes for utsatte grupper som lever med kronisk matvareusikkerhet i hverdagen, sies det mindre om. Nettopp forståelsen for situasjonen til de 15 prosentene som til enhver tid anslås å leve med matvareusikkerhet – og den derav følgende logiske sammenhengen mellom tiltak og virkning for de berørte – er blant de svakeste elementene i både nasjonal og internasjonal matsikkerhetspolitikk. «15 prosent-gruppen» som lever med matvareusikkerhet er ikke en homogen.
Klima er en faktor, politisk ustabilitet en annen, helse en tredje, eiendomsforhold og jordmangel en fjerde og så videre. Medisinen må tilpasses situasjonen der og da. Mange av de landene som har tatt skrittet fra fattigdom til rikdom og velstand, har rikelig erfaring med et stort utvalg virkemidler for å motvirke de negative virkningene på samfunnsutviklingen som kronisk matvareusikkerhet fører med seg. Men det globale handlingsmønsteret de senere tiårene viser en nærmest paranoid redsel for å tillate dagens fattige land å ta disse eller nye egenutviklede virkemidler i bruk. En god start ville være å la de som er nærmest problemet skaffe seg all verdens oppsamlede kunnskap om temaet, for derfra å utvikle nasjonale regimer basert på detaljert innsikt i forholdene i eget land, uten innblanding utenfra.
Vi kan løse utfordringen dersom vi vil, men jeg er for min del ikke mye optimist. Den naive og nærmest latterlige innsatsen for gjennomføring av målsettingen om å halvere sult innen 2015 lover ikke godt, hvis verdenssamfunnet ender opp med å skrive ut resept på mer av det samme. Det er en tragisk prestasjon å gjøre så lite med en av de best kjente utfordringene i vår tid.


Magne Grøva har mange års erfaring som bistandsarbeider og landbruksekspert.