Tid for demokratisatsing - også i bistanden

To observasjoner om demokratibølgen som nå skyller over den arabiske verden og så langt har dratt to presidenter med seg:

For det første, demokratirevolten har skjedd helt uten internasjonal hjelp – eller rettere sagt: den har skjedd til tross for massiv internasjonal støtte til de autoritære regimene som nå er historie. Det internasjonale samfunn har i praksis i årevis holdt oppe den arkitektur av politisk og sosial ekskludering og undertrykkelse som kjennetegner mange arabiske stater.

For det andre, oppstanden dreier seg først og fremst om demokrati og mindre om materiell utvikling. Det som forente befolkningen i Tunisia og Egypt på tvers av generasjoner, levestandard, politisk og religiøs tilhørighet var kravet om frihet, verdighet og retten til å påvirke sin egen skjebne.

Det internasjonale samfunn kan trekke adskillige lærdommer her – også når det gjelder synet på utvikling. Det siste tiåret har den internasjonale bistandsagendaen vært en monomani av fattigdomsbekjempelse. Med milleniumsmålene som alle tings målestokk har bistanden mer og mer blitt en teknisk øvelse i økonomisk og sosial kvantifiserbarhet. Hensynet til demokrati og nasjonale politiske prosesser i samarbeidslandene har tilsvarende blitt skjøvet til side. Det er her nok å notere seg hvilke afrikanske regjeringssjefer som i dag regnes av bistandsgivere som de mest vellykkede pådrivere for utvikling og sikkerhet: dyktige administratorer er de definitivt, men overbeviste demokrater? Legg til at Kinas inntog i Afrika har gjort at lydhørheten hos mange statssjefer for krav om demokrati og menneskerettigheter har blitt mindre. Ergo har det vært ganske hensiktsmessig å plassere demokrati et stykke ned på den internasjonale agenda.

Men så viser det seg altså at demokrati er på agendaen likevel: på vanlige folks agenda. Det viser seg igjen at menneskelig verdighet ikke bare dreier seg om levestandard. Menneskelig utvikling dreier seg ikke bare om økonomisk utvikling.  Egypt og Tunisia har ikke gjort det så aller verst det siste tiåret når det gjelder milleniumsmålene, men den store mangelen har vært politisk frihet.

Hva har så dette med bistand å gjøre, kan man spørre. Bistand kan da ikke skape politisk frihet. Demokrati må komme innenfra. Korrekt. Men det må også økonomisk utvikling. Det er nasjonale politiske valg som betyr mest for et lands utvikling. Nettopp derfor bør bistanden engasjere seg langt mer med aktører i nasjonale politiske prosesser. De siste tyve årene har bistand betydd gradvis mindre og mindre for økonomien i lav- og middelinntektsland. Investeringer, handel og hjemsending av penger betyr desto mer. Dette betyr i sin tur at nasjonale politiske veivalg i disse landene blir stadig viktigere for landenes utvikling. I løpet av de neste tyve år er det ikke usannsynlig at bistandsepoken ebber ut. I et slikt perspektiv bør politiske institusjoner og prosesser få en langt større plass i den gjenværende levetiden for internasjonalt utviklingssamarbeid.

Et bærende prinsipp i dagens bistandsarkitektur, som den tegnes i Paris/Accra-agendaen, er nasjonalt eierskap. Et annet bærende prinsipp er ansvarsutkreving (accountability). Ettersom demokrati må bygges innenfra og essensen av det er at borgerne stiller makthaverne til ansvar, skulle demokrati dermed være i hjertet av bistanden. Men nei.

Et nøkkelspørsmål er: hvem har ansvar og overfor hvem? I den grad nasjonalt eierskap i bistanden er en realitet overhodet, blir det forvaltet på regjeringsnivå i samarbeidslandet. Den dominerende ansvarsrelasjonen består mellom samme statsmakt på den ene side og giverregjeringen(e) på den andre. I bunnen ligger oftest en i det vesentlige giverdrevet strategi for fattigdomsreduksjon som begrenser spillerommet for nasjonale demokratiske prosesser.

Mye av bistanden dreier seg da vitterlig om støtte til godt styresett, kan det anføres. Ja visst. Men i grove trekk retter denne seg mot offentlig forvaltning på den ene siden, sivilsamfunnet på den annen. Den vier knapt oppmerksomhet til det viktige politiske samfunn mellom borgerne og statsmakten: politiske partier og parlamenter. Det er dette som er navet i det demokratiske maskineri.

Hvis man ønsker å forholde seg til politiske prosesser, kan man ikke unngå å engasjere seg med politiske partier: de er politikeres viktigste vei til makt. I prinsippet utgjør politiske partier en bro mellom borger og stat, med parlamentet som bærende konstruksjon. En kjernefunksjon for politiske partier er å omforme folks forventninger til politiske programmer og deretter føre politikken ut i livet med konkrete resultater for folk flest.

Dette er prinsippet. I praksis er politiske partier ofte organisatorisk svake, politisk idefattige, mannsdominerte, eliteorienterte, korrupte. Parlamentene blir deretter. Slike svakheter gjør at politiske partier og parlamenter blir brysomme å inkorporere i bistandssamarbeidet. Men å engasjere seg med partiene og parlamentene burde ansees som desto viktigere av nettopp den grunn, ettersom et demokrati ikke kan funksjonere uten. I dagens bistandsarkitektur blir imidlertid partienes og parlamentenes grunnleggende funksjoner i beste fall ignorert, i verste fall undergravd.

Det er behov for å omforme utviklingsbistanden: å demokratisere bistanden gjennom å involvere partier og parlamenter i bistandsarkitekturen. En slik omforming vil være krevende: mottagerregjeringer vil ikke uten videre verdsette en mer aktiv involvering av parlamenter i diskusjoner og beslutninger om hvordan bistandsmidlene skal brukes. En slik omforming vil også være krevende for giverne fordi den ikke nødvendigvis vil bidra til økt bistandseffektivitet snevert forstått. Mye kan sies og blir sagt om parlamenter, men effektivitet er ikke den vanligste merkelappen. Men når det gjelder å bygge nasjonalt demokratisk eierskap av et lands utvikling og for ansvarsutkreving overfor regjeringer, har ingen kommet på noen bedre modell. Det er derfor folk i Tunisia og Egypt nå med tårer i øynene snakker om å få velge et parlament som er deres eget.