Tilpasning til en varmere klode

Klimaendringer er i dag en reell trussel og en viktig pådriver til forringelse av levekår, til økt fattigdom og økt dødelighet for mange utviklingsland. De mest sårbare regionene overfor klimaendringer er ifølge FNs Klimapanel Afrika, mega-deltaene i Asia og små øystater. Spesielt utsatt er områder og befolkningsgrupper som er ensidig avhengig av klimasensitive ressurser, har lav inntekt og har begrenset kapasitet til å tilpasse seg klimaendringene.

Temperatur- og nedbørsendringer vil i mange områder redusere produksjonen innen landbruk, påvirke tilgangen til vann og sette matsikkerheten i fare. Klimaendringene vil også endre hyppigheten, styrken og varigheten på værrelaterte katastrofer som flom, tørke, tropiske sykloner og branner. Dette er katastrofer som har umiddelbare konsekvenser som tap av liv, skade på bygninger og infrastruktur, vann- og matmangel, oppblomstring av smittsomme sykdommer.
De mer langsiktige konsekvensene kan komme i form av tapt livsgrunnlag, økt fattigdom, tapt skolegang, og traumer. De neste 10-20 årene ligger noe av klimaendringene allerede programmert i klimasystemet. Utslippskuttene vi gjør i dag vil gi gevinst tidligst i 2040-2050. Konsekvensene finner sted i dag og de vil tilta i styrke, derfor er det viktig at tilpasning får en plass i klimaarbeidet.
Likevel, det er hevet over enhver tvil; Utslippsreduksjoner er den viktigste tilpasningen vi kan gjøre.  Uten ambisiøse utslippskutt vil vi havne i en situasjon der raske og komplekse endringer vil innskrenke handlingsrommet for mennesker, økosystemer og arter til å tilpasse seg til en global temperaturøkning på fire grader eller mer de neste 100 årene. Dette betyr at tilpasning ikke må skje på bekostning av utslippsreduksjoner – det er ikke et spørsmål om «enten/eller», men begge deler.  

Hvordan skal vi så klimatilpasse samfunnet? Tiltak kan være rettet inn mot å redusere de direkte negative konsekvensene av klimaendringer, som for eksempel redusert vanntilgang, eller mot å utnytte de positive konsekvensene, som forlenget vekstsesong i jordbruket. Tiltak kan også søke å styrke individers og sektorers tilpasningskapasitet, for eksempel gjennom å etablere alternative inntjeningsmuligheter i tørkeperioder. I tillegg finnes tiltak som er rettet inn mot forhold som bidrar til redusert sårbarhet, som for eksempel markedstilgang, konfliktløsing, og styrking av sosiale nettverk.
Frem til nå har det vært mye fokus på den første av disse, nemlig at tilpasning er noe som blir initiert i respons til forventede klimaendringer og tilhørende konsekvenser.  Klimatilpasning blir da en øvelse i å komme med spesifikke teknologiske løsninger som gjør alt mer motstandsdyktig, sterkere, større, høyere, tykkere — dette kalles «climate proofing».  
Det skjer uten at det stilles spørsmål om hva som faktisk gjør at noen mennesker og sektorer er mer sårbare overfor klimaendringer enn andre. Denne sårbarheten blir bestemt av samfunnsutviklingen og utviklingstrender, og de økonomiske, politiske og sosiale forholdene som eksisterer. Det har frem til nå vært lite fokus på hvordan vi faktisk må endre samfunnsutviklingen i møte med klimautfordringen.
Faren er at vi håndterer klimatilpasning innenfor dagens utviklingsparadigmer, og dermed faktisk opprettholder utviklingstrender som i noen tilfeller gjør mennesker mer utsatte og sårbare overfor klimaendringer.  Spørsmålet blir da ikke bare hvordan lokalsamfunn, sektorer eller bistandsaktivitet kan klimasikres, men hvordan vi gjennom samfunnsendring kan redusere sårbarhet overfor klimaendringer – noe som inkluderer både utslippsreduksjoner og tilpasning.

Tilpasning må  sees på som en sosial prosess der ikke bare teknologiske endringer må finne sted, men der disse også går hånd i hånd med økonomiske og institusjonelle endringer og endring i adferd. Dette er igjen sterkt knyttet til kultur og verdier, som både påvirker og blir påvirket av klimaendringer.
I møte med hyppigere tørke kan tørkeresistente planter introduseres som et tilpasningstiltak. Dette kan i noen tilfeller være det riktige tiltaket, men ofte må slike tiltak inngå i en mer helhetlig forståelse av matvaresikkerheten i et område. Det kan da hende at for eksempel veiledning og markedstilgang også må være en del av tiltaket. Med en bredere tilnærming til sårbarhet kan det også vise seg at innføringen av nye plantesorter faktisk fortrenger viktige tradisjonelle planter. Det blir derfor viktig å identifisere tilpasningstiltak som ikke utelukkende er rettet mot for eksempel tørke, men tiltak som representerer en ønsket utvikling, som har sterk lokal forankring og som er rettet inn mot å øke tilpasningskapasitet og redusere sårbarhet.
Med en slik bred tilnærming til klimatilpasning står man bedre rustet til å møte et mer uforutsigbart og variabelt vær, samt sprikende scenarier for fremtidig klima. Man vil kunne unngå å «tilpasse seg opp i et hjørne», ved at man legger til rette for at enkeltindivider, lokalsamfunn, og sektorer lettere kan tilpasse seg under usikkerhet – for flere mulige utfall i fremtidig klima. Samtidig vil de negative konsekvensene av klimatilpasning lettere kunne identifiseres og håndteres. Tilpasning er nemlig ingen verdinøytral aktivitet; tilpasning for noen kan resultere i økt sårbarhet for andre. Klimatilpasning vil, som klimaendringene, få store fordelingsvirkninger.

Klimatilpasning vil koste, men vi vet faktisk svært lite om hvor mye, og om hvilke fordelingsvirkninger som vil følge. Det er også helt klart at usikkerheten ligger på oppsiden om hvor høye kostnadene blir. FNs Klimakonvensjon har estimert at tilpasningskostnadene i utviklingsland vil beløpe seg til 28-67 milliarder dollar per år.
Verdensbanken kom nylig med oppdaterte anslag på 75-100 milliarder dollar per år. Mye tyder på at dette er alt for unøyaktige og forsiktige anslag, og at tilpasningskostnadene i utviklingsland vil komme opp i flere 100-talls milliarder dollar årlig. Dette står i skarp kontrast til de få hundre millioner dollarene som er satt av i ulike klimatilpasningsfond.
Det er et enormt gap mellom behov og tilgjengelige midler. Samtidig vet vi at de «tilgjengelige» midlene slett ikke er så tilgjengelig for sårbare utviklingsland på grunn av kompliserte regler og søknadsprosesser. Dette har resultert i at mye av tilpasningspengene i dag faktisk står ubrukt.

Når nå partene møtes til klimaforhandlinger i København senere i år så vil man ikke lenger kunne skyve tilpasningsspørsmålet og finansieringsgapet under teppet. Rike industriland, inkludert Norge, vil bli stilt til veggs i finansieringsspørsmålet.
Statsbudsjettet som ble lagt fram for noen dager siden gir oss en indikasjon om hvor langt Norge er villig til å strekke seg når det gjelder tilpasningsfinansiering. Den såkalte historiske satsningen på miljøbistand i årets budsjett, er ved nærmere ettersyn fortsatt begrenset til å gjelde avskoging og utslippsreduserende tiltak i utviklingsland.
Det kan se ut til at Norge satser mye på at det er på utslippsiden at slaget vil stå i klimaforhandlingene. Penger til tilpasning i utviklingsland er vanskelig å spore i årets statsbudsjett. Sett i lys av at det trengs enorme summer til tilpasning i sårbare utviklingsland, så er det mulig at Norge og andre rike industriland vil bli tatt på senga i København, av skyhøye finansieringskrav fra utviklingsland. n


Linda Sygna er prosjektleder for Global Environmental Change and Human Security (GECHS) prosjektet.
Karen O’Brien er professor. Begge arbeider ved Universitetet i Oslo.