Tragedien Somalia

Det er ikke tilfeldig at det er nettopp ­Somalias innbyggere som i disse dager er hardest rammet av sultkatastrofen på ­Afrikas Horn. I tidsskriftet Foreign ­Policys kåring av verdens dårligst fungerende stater for 2011 topper Somalia listen, for fjerde år på rad. ­Ingen andre land kan måle seg med anarkiet som ­råder i dette landet. Indikasjonene på sammenbruddet er mange: et nærmest fraværende statsapparat, interne motset­ninger mellom en rekke ulike fraksjoner, elendig sikker­het for landets innbyggere, flyktningstrømmer og ekstrem fattigdom.

Somalia har ikke hatt en samlende regjering siden 1991. I dag er landet splittet. Den svake føderale overgangsregjeringen har kontroll over de midtre delene av landet. Sør-provinsene kontrolleres av den islamistiske opprørsgruppen al-Shabab. Det er her situasjonen er klart verst.

Historiene flyktningene fra landets sørlige provinser forteller er hjerteskjærende. Mødre har sett sine menn bli drept av opprørssoldater, landsbyene er avkrevd opprørsskatt og deres «livsforsikring» når tørke rammer, buskapen, er blitt tatt fra dem. Derfor har de følt seg presset til å ta barneflokkene med seg, for å legge ut på en livsfarlig vandring på vei mot overfylte flyktning­leirer.

Beretningene fra Somalia vitner enda en gang om at det som oftest er politisk vanstyre, krig og konflikt, som fører til sultkatastrofer, ikke tørke i seg selv. ­Verdens småbønder vil nesten alltid klare seg gjennom en tørke bare de får lov til å dyrke jorda si i fred, etablere kornlagre, utnytte buskapen sin, høste av ­naturens egne reserver. I tillegg har verdens stater, FN og hjelpe­organisa­sjoner de siste årene etablert bedre inter­nasjonale beredskapsordninger.

Men i Somalia har det meste slått feil. Katastrofen viser enda en gang hvor ekstremt viktig det er at verdenssamfunnet arbeider hardt for politiske løsninger i «mis­lykkede stater».