Urovekkende utvikling i Uganda

En av de mest ukjente militsene i Uganda, Kalangala Action Plan, ble introdusert av president Museveni før presidentvalget i 2001. Deres eneste målsetting var gjennom vold og trusler å få befolkningen til å stemme på det sittende regimet. De dro rundt i landet i busser som var malt gule – regjeringspartiets farge. Om noe valgdistrikt ble vurdert som å være mot presidenten, dro militsen dit  for å mishandle befolkningen eller kidnappe og torturere medlemmer av opposisjonen.

Før presidentvalget i 2006  var det Black Mamba Hit Squad, en del at den militære overvåkningstjenestens anti-terror styrke som satte skrekk i befolkningen.  Tungt bevæpnet – og kledd i svart, omringet de Ugandas Høyesterett for blant annet å pågripe Kizza Besigye, som var president Musevenis fremste motstander ved valget. Besigye hadde blitt pågrepet av myndighetene i noe som liknet et komplott, for å ha samarbeidet med terrorister, men han ble frikjent for dette av retten.
Dette er bare to eksempler av mange. Disse gruppene instrueres hovedsaklig av presidenten, den tidligere geriljalederen Yoweri Museveni som tok makten alt i 1986. Fenomenet «sikkerhet» har gjennomsyret Musevenis snart 25 år ved makten. For å løse ubehagelige sikkerhetsspørsmål har han systematisk satt sin lit til rettslig tvilsomme elementer for å få utført oppdrag som regtulære styrker ikke har mandat til å utføre.  Museveni kan betraktes som på egenhånd å ha vært ansvarlig for å ha skapt en dyp kløft mellom grunnlovens bestemmelser og den praktiske virkeligheten.  I takt med  fallende popularitet,  har  Musevenis private armé, the Presidential Guard Brigade, vokst kraftig. Over de siste fem årene har denne halv-autonome styrken som har som eneste oppgave å beskytte presidenten, økt fra 200 til over 10 000 medlemmer.
De siste årenes kraftige økning av både lovlige og såkalte irregulære sikkerhetsgrupper har ført til en stor debatt i landet. Det finnes et trettitall para-militære organisasjoner som har sprunget ut av lovlige institusjoner som politiet og hæren, og som ofte trekkes fram når valg nærmer seg. De opererer selvstendig i forhold til sine moderorganisasjoner, og handler ofte på ordre direkte fra presidenten.

I tillegg til kvasi-militære strukturer, finnes det også et titalls sivile militser. I begge disse typer organisasjoner er de typiske medlemmene unge, arbeidsløse menn med sterke sympatier for Museveni og hans parti National Resistance Movement Party. I den offentlige debatten har det ikke bare vært stilt spørsmål ved hvor disse gruppene får sin finansiering fra, men også hvilke konstituisjonelle rolle de har. Tilhører de politiet eller forsvaret? Hvor går deres lojalitet – til presidenten eller til det ugandiske folk? Er de bare uttrykk for Musevenis forsøk på å klamre seg til makten? Noen av organisasjonene er lovlig opprettet og dermed konstitusjonelle, mens et stort antall helt savner lovlig grunnlag for sin virksomhet.
Hvor utrolig det enn kan høres, så kan bistandsgiverne, blant dem Norge, indirekte ligge bak presidentens uvilje mot å presisere disse gruppenes juridiske mandat. Uganda har i mange år vært Vestens favoritt – man har fått fart på økonomien og lykkes i å redusere HIV/AIDS-spredningen.
Men Musevenis forkjærlighet for å bruke en stor del av BNI på forsvarsutgifter har vært et irritasjonsmoment. For å blidgjøre giverne og senke forsvarsutgiftene, har president Museveni  valgt å bruke sivil milits og irregulære sikkerhetsorganisasjoner. Gruppene er usynlige i forsvarsbudsjettet, og dessuten vanskelige å spore tilbake til ham selv. Slik har man sett en stadig økning i antall militsmedlemmer, i takt med at Uganda har redusert sine forsvarsutgifter. De to forskerne Dylan Hendrickson og Sabiiti Mutengesa anslår at landet har den største regjeringsvennlige milits i verden.

Fram til en eventuell ny lovgivning, bør vi uroe oss over de alvorlige konsekvensene som følger denne ikke lovbaserte mobiliseringen. En del ugandere frykter at landet skal synke inn i en anarkistisk tilstand der en betydelig del av befolkningen har tilgang til våpen og der bevæpnede lovløse grupper streifer om i gatene. Militariseringen av sivile i Uganda har alt ledet til grove brudd på menneskerettighetene.
Et ledende afrikansk rehabiliterings- og opplysningssenter for torturofre i gjentatte tilfelle  har karakterisert nettopp den lokale militsen Local Defence Units som de værste forbrytere i landet, sammenliknet både med den ugandiske armeen og politiet.  Visse grupperinger  har en politikk som handler om å skyte for å drepe – og de har sine  såkalte «safe houses» der fanger tortureres i hemmelighet uten at offentligheten får vite det. I flere tilfelle har disse organisasjonene fått sviende kritikk, blant annet fra FNs komité mot tortur.
Disse sikkerhetsfirmaene har en urovekkende praksis. De anvender vold for å forstyrre presidentvalg. De siste ugandiske presidentvalgene har vært gjennomsyret av voldsomheter der disse grupperingene har hatt stort spillerom. De vanligste overgrepene har vært ulovlige arrestasjoner, mishandling og trusler om mishandling – rettet særlig mot de som nekter å stemme for det sittende  regimet. Alvorlige forbrytelser som mord og tortur har også vært utført.  
Ugandiske medier har i det siste rapportert om en nykomling på sikkerhetsfronten der Kiboko Squad er en av de paramilitære kreftene som spesielt holdes fram av regjeringspartiet i forkant av valget i 2011. Denne gruppa oppstod i 2007 da sivilkledde menn med kjepper slo løs på og mishandlet sivile som demonstrerte mot at president Museveni skulle selge store deler av en nasjonalpark til utenlandske investorer.

Vi er mange som holder pusten foran neste års valg. Hvor stort spillerom disse organisasjonene får, kan avhenge av om bistandsgiverne lykkes i å overbevise Museveni om å revurdere sitt syn på landets sikkerhetsorganisasjoner. For det er helt klart at disse organisasjonene eksisterer ene og alene på grunn av Museveni.
Det er på tide at tunge aktører som Norge legger press på Uganda når det gjelder bruken av uformelle sikkerhetsorganer, og fremfor alt at spørsmålet om disse organisasjonenes ansvar for grove brudd på menneskerettighetene gjøres tydelig. Uten dette, blir det umulig å bedømme hvorvidt presidentvalget i 2011 har forløpt på en demokratisk og fri måte.