Vasker helsvarte klimaløfter grønne

FREDAG 18.12: "Greenwash" handler om å fremstille egne løfter og et resultat her i København i et godt lys -  uansett hvor dårlig stilt det er. 

Torsdag hadde Hillary snurret et samlet internasjonalt pressekorps rundt lillefingeren i en oppvisning i denne typen vask. Med clintonsk sjarme fikk hun journalistene til å tro at USA nå valgte å ta lederrollen alle har etterlyst. Først noen timer senere gikk det opp for dem at de hadde blitt lurt:

Hillary hadde lovet 100 milliarder dollar til klimatiltak i utviklingsland, men sa ingenting om hvor mye av dette som skulle være offentlige midler, heller ikke hvor mye USA skulle bidra med. Hun gjentok løftet om at USA skulle kutte 17 prosent i utslippene mellom 2005 og 2020, men sa ingenting om at dette tilsvarer fire prosent dersom man regner fra 1990, slik FN gjør. Hun presierte at det viktigste nå var åpenhet. Kina og de andre store utviklingslandene måtte åpne for internasjonalt innsyn. Det holder ikke at Kina lover 40-45 prosent kutt til sitt eget folk, det må inn i en internasjonal avtale.

I plenumssalen fredag gjentok Obama øvelsen i å fortelle hvor flink USA er, samtidig som han skyldte på andre for at forhandlingene ikke går fremover, om enn noe mer klisjepreget enn Hillary.

- Det er derfor jeg kommer hit, not to talk, but to act, sa Obama til applaus før det ble stille i salen.

Så valgte han å bruke ganske mye tid på å skryte av hvor mye USA gjør i klimaspørsmålet, uten å nevne at hans egne kutt var på puslete fire prosent. EU og Norge har lovet henholdsvis 30 og 40 prosent kutt dersom andre er ambisiøse nok.

Et dokument som FNs klimapanel sirkulerte blant forhandlerne denne uken, viser at løftene som foreligger innebærer en temperaturøkning på over tre grader. Dette er dobbelt så mye som lavtliggende øystater og afrikanske land krever for å unngå en klimakatastrofe.

Utkastet som statslederne kom frem i natt, skal bli vanskelig å vaske grønt. Riktignok sier dokumentet at man skal nå to graders målet, og at verden samlet må kutte nok for å få til dette. Problemet er bare at det sier ingenting om hvem som skal kutte. I utkastet var det bare en "x" der det skulle stått  utslippsreduksjoner for de rike landene.

Statsminister Jens Stoltenberg snakket om fremskritt da han møtte pressen fredag formiddag. Men sannheten er at klimaforhandlingene har gått baklengs siden Bali for to år siden. Da var man enig om at de rike landene hadde det historiske ansvaret for klimaendringene, derfor skulle de kutte radikalt i egne utslipp. Rike land skulle finansiere klimatiltak i utviklingsland - til tilpasning til klimaendringer, teknologioverføring og kutt i utslipp.

President Lula fra Brasil sa det som det var, etter at han først hadde understreket at han ikke trengte pengene til de rike landene for å nå sine mål. Han var også villig til å hjelpe andre utviklingsland i kampen mot klimaendringene. Men særlig håp om noen avtale hadde han ikke.

- Jeg vil ikke signere noe, bare for å signere noe. Hvis vi ikke har lykkes med å komme frem til noe frem til nå, så må nesten en engel eller trollmann komme ned til denne plenumssalen og gir oss en intelligens vi til nå ikke har vist at vi har hatt, sa den brasilianske presidenten.

Måtte de la de grønne vaskehanskene ligge urørt dersom det blir kollaps i København.

ONSDAG 16.12: Onsdagens siste avklaringer før statslederne skulle trå til, var preget av konflikt mellom store utviklingsland på den ene siden og det danske presidentskapet på den andre siden. Slitne forhandlere hadde sittet gjennom hele natten, frem til klokken syv om morgenen, og kommet frem til et resultat. Riktignok var det en tekst full av parenteser og usikkerhet. Danskene varslet i plenumsmøtet onsdag at de gjerne ville sette en strek over hele teksten, og at de ville legge frem to nye tekster i løpet av kort tid.

– Vi har forhandlet frem til morgentimene, og alle må forstå at det er dette vi har kommet frem til i disse møtene, som må legge grunnlaget for de videre diskusjonene, sa Brasils representant tydelig forbannet.

 Det hjalp ikke på humøret at Brasils forhandlingsleder hadde blitt stoppet av vaktene da han skulle inn til plenumsmøtet. Den strenge sikkerheten i forbindelse med kjempedemonstrasjonen utenfor og også varslede aksjoner inne i selve Bella Center gjorde at også India fikk problemer.

– Jeg måtte kjempe for å komme meg inn. Jeg føler fortsatt smerten, sa den indiske representanten.

Danskene sto i det hele tatt svært lavt i kurs denne dagen. Miljøvernminister Connie Hedgaard som frem til nå har ledet konferansen, ble onsdag avløst av statsminister Lars Løkke Rasmussen. Løkke Rasmussen ble spikret til veggen av ikke bare India og Brasil, men også Kina for å varsle nye tekster.

– Jeg tror at verden forventer at vi gjør noe med klimaendringene, ikke bare diskuterer prosedyrer, sa den danske statsministeren.

Det var dråpen som fikk det til å renne over for utviklingslandene.

– Av respekt for deg og de ærede statslederne fra hele verden. Vi forsøker ikke å hindre prosessen, men vi kan ikke akseptere en tekst som kommer ut av det blå, sa den kinesiske talsmannen om de varslede utkastene fra danskene.

Den danske statsministeren ble drevet fra skanse til skanse av iltre forhandlingsledere.

– Teksten vår vil fullt ut reflektere meningene til alle partene, sa en tydelig stresset Løkke-Rasmussen, før han tok en time out og snakket med sine sidemenn, sekretariatsleder Yvo de Boer og generalsekretær Ban ki-Moon.

Etter ytterligere protester fra G77 presiserte Løkke Rasmussen at han ennå ikke hadde lagt frem noe som helst. Og etter hvert som timene gikk, var det ennå ikke kommet noe fra danskene.

I gangene på Bella Center økte bekymringen for at klimatoppmøtet skulle ende i fiasko. Store utviklingsland vil nå ha alle piggene ut i de siste timene av klimamøtet, og reagerer på hvert eneste tegn på at de rike landene forsøker å løpe fra sitt historiske ansvar. Det vil resultere i hissige innlegg og det mange vil oppfatte som katastrofalt møteplageri. I realiteten bunner det i en dyp mistillit til rike land som har brutt med det alle var enig om på toppmøtet på Bali for to år siden – at de utviklede landene må kutte radikalt i egne utslipp og samtidig betale for kutt, tilpasning og teknologi i utviklingsland.

Organisasjonene i Climate Action Network Europe krevde onsdag at EU måtte gå foran og love 30 prosent kutt i utslippene innen 2020, for å gjenopprette tilliten mellom rike land og utviklingsland. I så fall bør dette kravet også få gjelde for Norge, som har varslet at de er klare for å øke fra 30 til 40 prosent i kutt hvis andre er ambisiøse nok.

Et lyspunkt var det at EU og de afrikanske landene utpå kvelden skal ha vært mer eller mindre enig om hvor mye penger utviklingslandene trenger til klimatiltak, og hvor mye EU bør oppdrive av dette. Ballen ligger nå hos USA og Kina, sa leder Jose Manuel Barosso i EU-kommisjonen ifølge den danske avisen Politiken.

I den situasjonen forhandlingene er inne i nå, må man ta med seg de få lyspunktene som er å finne. Ingen har tid til at alle venter på at noen andre skal gå foran.

Tuvalus forhandlingsleder er som oftest den som setter ting i det riktige perspektivet. I går sa han:

– Jeg har en fryktelig følelse. Det er som om vi er på Titanic. Vi synker. Men vi kan ikke sjøsette livbåtene fordi mannskapet skal ha en formell konsultasjon om det først. Det er tid for å få livbåtene på vannet og komme seg videre.

Først meg selv, så meg selv

TIRSDAG 15.12: Det var dagen da prins Charles og Arnold Schwarznegger “joined hands to save the world” på klimatoppmøtet i København.
Problemet var at forhandlerne dagen og natten i forveien hadde gjort oppgaven uoverkommelig, selv for de med blått blod og terminator-krefter.

Først gikk en hel dag til spille da utviklingslandene ikke lenger tollererte at rike land forsøkte å gravlegge Kyoto-protokollen, den eneste juridisk bindende avtalen som forplikter rike land til å kutte i utslippene. De marsjerte ut fra forhandlingene. Det hele kom i gang utpå kvelden.

Da forhandlerne stupte i køya utpå morgenkvisten, så alt imidlertid bare verre ut. Egoismen og egentinteressene hadde fått fritt spillerom.

Skogdelen av en eventuell avtale hadde fått særlig hard medfart. Teksten på et av de områdene der det var størst optimisme før klimatoppmøtet, hadde blitt dobbelt så lang i løpet av natten. Parantesene og ordene hadde haglet. I tillegg hadde mange av punktene om å sikre biologisk mangfold og urfolks rettigheter blitt tatt ut, ifølge Regnskogfondet .

Forhandlingene er fulle av løfter, men ingen vil gjøre noe dersom den andre ikke gjør noe . Folk på den lavtliggende stillehavsøya Tuvalu, som ser hjemmene sine forsvinne i havet, er trolig ikke så opptatt av begrepsapparatet. Men på forhandlingsspråket kalles det brekkstenger. Norge vil ikke kutte 40 prosent dersom de EU ikke er ambisiøs nok . EU vil ikke kutte 30 prosent dersom USA ikke er med. USA vil ikke forplikte seg til å kutte dersom Kina ikke vil kutte for egen regning. Kina på sin side viser til hva alle landene ble enig om på Bali for to år siden. De rike landene skulle betale for kutt, tilpasning og teknologi i utviklingsland.

Når statselederne setter seg sammen i København, kan vi fantasere om at alt frem til nå bare har vært et spill. Politikerne er i stand til å inngå kompromisser. De har sine ess i erme. Slik er det alltid i denne type forhandlinger, sier de som har vært med på dette før. De har sagt det sjeldnere og sjeldnere det siste døgnet.

Ambisjonene senkes time for time. Tidligere i høst snakket alle om at klimamøtet måtte ende i en juridisk bindende avtale, ”vi må handle nå”. Så ble målet en politisk bindende avtale. Nå har flere begynt å snakke om at det blir en type politisk uttallelse fra statslederne.

København-møtet er en prøve på menneskenes modenhet, skrev en venn til meg i går. De siste dagene har vist at vi er på bleiestadiet.

 

Setter hardt mot hardt

MANDAG 14.12: Klimaforhandlingene vakler videre etter full stopp. De fattige land nektet å fortsette. Utviklingslandene har sett seg lei av at de rike landene forsøker å gravlegge Kyoto-protokollen. Mye fram og tilbake før arbeidet kunne fortsette.

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim kikket seg rundt i den enorme plenumsalen Tycho Brahe på klimamøtet i København. Han så rådvill ut. Energi- og klimaminister Ed Miliband fra Storbritannia ble spurt om han visste hva som foregikk:

“Ikke spør meg, jeg er bare en minister.”

Dette var dagen da de fattigste og mest sårbare landene tok styringen. Klimaforhandlingene hadde brutt sammen. De fattige nektet å fortsette. Utviklingslandene hadde sett seg lei av at de rike landene dro bena etter seg og forsøkte å gravlegge Kyoto-protokollen.

Noen minutter i forveien hadde vi sett de nye kravene fra de afrikanske landene, med støtte fra de små øystatene og flere av de minst utviklede landene:

* Temperaturstigningen må begrenses til 1,5 grader.

* De rike landene må bidra med minst fem present av bruttonasjonalproduktet i klimatiltak - det må være ekstramidler, utover dagens bistand.

* 450 milliarder dollar må legges på bordet umiddelbart.

* Klimakuttene hjemme må være på 45 prosent, før eventuelle kvotekjøp i fjerntliggende strøk.

Før disse utviklingslandene ville diskutere noe som helst annet, måtte Kyotoprotokollen reddes. Alle andre saker må settes på vent før dette er avklart.

Det var først når utviklingslandene fikk forsikringer om at det skulle være mer fokus på å forbedre og utvide Kyotoprotokollen at de valgte å gjeninnta plassene sine.

Det lå i kortene at det måtte bli en konfrontasjon. EU, USA, Canada og Japan har lagt opp til å gravlegge Kyotoprotokollen i snart en uke. Norge har vært verken for eller mot. Begge deler har vært greit, så lenge elementene i Kyoto ble videreført i en ny avtale. Rike land har presset på for å få store utviklingsland til å forplikte seg til kutt, før de selv vil gå med på de nødvendige kuttene. Utviklingsland og aktivister har påpekt gang på gang at dette strider med det alle ble enig om på Bali i 2007. Det er de rike landene som har skyld i dagens klimasituasjon, med sine utslipp de siste tiårene. De slipper ut enormt mye mer klimagass per person enn utviklingslandene.

Norske miljø- og utviklingsorganisasjoner oppfordret søndag regjeringen til å legge press på rike land i innspurten av klimaforhandlingene. Det er store rike land som USA som sitter med nøkkelen til om København blir suksess eller fiasko. Det å legge skylden for manglende framgang på utviklingslandene blir helt feil. Problemet har vært en stadig økende polarisering mellom rike og fattige land.

At Norge kunne spilt en rolle dersom de et industriland reiste seg og entydig støttet utviklingslandene, viser lille Tuvalu med 12.000 innbyggere. Da de i forrige uke foreslo å opprette en ekstra protokoll som kunne forplikte de landene som i dag står utenfor Kyoto-avtalen til å kutte i klimautslippene, høstet de heder og ære fra både aktivister og det danske formannskapet. Her i København er det absolutt muligheter for små land til å spille en rolle som brobygger. Signalet utad ville vært massivt. 

De rike landene har det historiske ansvaret for klimakrisen. Men har så langt ikke gått med på å redusere utslippene i nærheten av det som er nødvendig.  De mangler også tilstrekkelig vilje til å forplikte seg på langsiktig finansiering av klimatiltak i utviklingsland.

Det er liten tvil om at man på sikt må redusere veksten i utslippene også i de store utviklingslandene. Men en ting av gangen. Nå er det de rike landene som må trå til, både for klimaet og de fattiges beste. Så kan man ta Kina og de andre i neste omgang: ”First we take Manhattan, then we take Beijing”.

Spørsmålet nå er om det er for sent for Norge og andre å spille en brobyggerrolle mellom utviklingsland og industriland. Med fire fattige dager igjen av klimamøtet og fortsatt stor mistillit mellom de ulike blokkene i forhandlingene, ser det mørkt ut for et nytt klimaregime.

First we take Manhattan then we take Beijing

LØRDAG 12.12. Salen var nesten full da forhandlingsleder Lumumba Di-Aping i G77 hadde kalt sammen aktivistene som følger klimamøtet i København. Sudaneseren er av typen som ikke nøler med å si i fra hvis han er misfornøyd. Og denne ettermiddagen var han det. Dagen i forveien hadde alle snakket om en mulig splittelse i G77. Noen hadde stilt spørsmål ved om de aller fattigste og mest sårbare landene var tjent med å være på samme lag som de mest ressurssterke utviklingslandene. Kina hadde også blitt nominert til fossilprisen, en premie som aktivistene i Climate Action Network International deler ut til land som sinker klimaforhandlingene. En av grunnene var at Kina satte foten ned for lille Tuvalus forslag om å få USA og store utviklingsland som i dag står utenfor Kyoto-avtalen, til å forplikte seg til utslippsreduksjoner gjennom en ny, juridisk bindende protokoll.

Forslaget om å gi fossilpris til Kina ble nedstemt. Blant annet med argument om at Kina bare skulle ha protestert mot Tuvalu av tekniske årsaker, fordi forslaget ikke hørte hjemme i forhandlingene om nye Kyoto-forpliktelser. Tegn på at enkelte klimaaktivister nå ser stadig mer kritisk på de største utviklingslandene i G77, og at de mest sårbare landene ikke er tjent med å alliere seg med en stor utslipper som Kina, hadde tydeligvis nådd frem til G77-leder Di-Aping. Han rettet blikket mot ”the distingueshed collegues” i the Climate Action Network. 

- Jeg trodde jeg aldri ville anklage en aktør i sivilsamfunnet for dette. Å splitte G77, eller forsøke å gjøre det, er noe som bør overlates til KGB, FBI og lignende instanser, sa Di-Aping.

- Hvis ikke dere ser dette, har dere alliert dere med en liten gruppe land og deres maktelite. Dere har blitt et instrument for deres egne myndigheter, konstaterte G77-lederen.

Mens mange av de andre forhandlingsbyråkratene holder seg strengt til det tekniske, gir Di-Aping vanligvis svært følelsesladde innlegg både overfor pressen og i møtene med ikke-statlige organisasjoner.

- Det er tre ting å si om Kina. Det er flere fattige der enn i hele Afrika. Den eneste måten raskt å redusere utslippene er gjennom teknologioverføring fra de rike landene. De fattige kineserne har en rettighet som vi må støtte, det er retten til utvikling, brummet Di-Aping der han satt alene på podiet.

De rike landenes samlede løfter om utslippsreduksjoner ligger et sted mellom fire og 20 prosent, alt ettersom hvordan du regner. Di-Aping la frem krav om kutt på 65 prosent innen 2020. Han mener målet må være en maksimal temperaturøkning på 1,5 grader. De som påstår noe annet, har tatt valget mellom menneskeheten og natur på den ene siden og profitt på den andre siden, ifølge sudaneseren.

- En avtale som ikke kan sikre mennesker og natur, er ikke en avtale vi kan støtte, sa Di-Aping.

Spørsmålet er altså om det er mulig å sikre en fremtid for de mest sårbare, uten at også Kina og andre ressurssterke utviklingsland går med på juridisk bindende utslippsforpliktelser.

 På lang sikt vil det være helt avgjørende at Kina forplikter seg på samme måte som de rike landene nå må gjøre.  Det bør ikke være en ryggmarksrefleks å ensidig støtte G77 i tykt og tynt – en gruppe som blant annet inneholder en klimaversting som Saudi-Arabia, hvor av et av de viktigste kravene er erstatning for fremtidig tapte oljeinntekter ved en eventuell klimaavtale. Det er stater som inngår ikke-angreps-pakter, ikke aktivister. Aktivistenes rolle bør være å tenke hva som er best for miljø og utvikling – særlig for de fattigste og mest sårbare. For at Tuvalu, Chad og Bangladesh skal overleve, må utslippsveksten i de store utviklingslandene også bremses over tid.

I København klages det allerede over dårlig tid. En uke er snart gått, og utkastet til avtale som det danske formannsskapet la frem fredag, er full av hull og paranteser. Da er det greit å kunne forholde seg til Bali Action Plan. Det sentrale målet med forhandlingene har hele tiden vært å få ned utslippene i de rike landene. Disse utslippene ligger himmelhøyt over utviklingslandene hvis man regner per innbygger. På klimamøtet på Bali for to år siden aksepterte de rike landene at de skulle kutte i egne utslipp og betale prisen for klimatiltak i utviklingsland.

For et par uker siden ble det klart at det trolig ikke blir en juridisk bindende klimaavtale i København. Selv en politisk avtale kan nå være i fare dersom det kommer stadig nye krav til de store utviklingslandene. For aktivister og andre påvirkere som er interessert i en best mulig klimaavtale er det viktig å ta en ting om gangen. En avtale som forplikter de rike landene til å gjennomføre radikale kutt, er det første avgjørende tiltaket for å lykkes med å begrense den globale oppvarmingen. Da kan man ta for seg Kina og de andre ressurssterke utviklingslandene i neste omgang, for å gjøre verden levelig for Tuvalu, Chad og andre svært sårbare land i det lange løp. En liten omskriving av Leonhard Cohen kan være til hjelp:

”First we take Manhattan, then we take Beijing.”

 

København: Skyggene truer i G77

FREDAG 11.12: Den danske hovedstaden er pyntet til fest. Miniutgaver av jordkloden er dandert utover byen. Den ene klimainstallasjonen mer spektakulær enn den andre. Krydret med københavnsk julestemning er alt ”smukt”. Men på klimamøtet på Bella Center er det nå i ferd med å bli alt annet enn vakkert. 
Det alle snakker om er den mulige splittelsen av G77. Det begynte med at de danske vertene hadde lagt fram et utkast til en avtaletekst som ville gravlegge Kyoto og stilte strengere krav til utslippskutt i de store utviklingslandene enn det Bali Action Plan legger opp til. Og det ble også foreslått å skille skarpere mellom ”de mest sårbare land” og de mest ressurssterke av utviklingslandene. Teksten ble lekket til den britiske avisen The Guardian, og dermed var bråket i gang. Danskenes forslag ble tatt svært dårlig i mot av toneangivende utviklingsland og aktivister. Men i gangene på Bella Center har det også skapt en diskusjon om de mest sårbare og de fattigste landene er tjent med å være allierte med land som Saudi-Arabia og Kina.

Så ble lille Tuvalus forslag til ny protokoll under klimakonvensjon tatt ut i lyset på onsdag. Av mange sett på som en stor nyhet, men utkastet ble levert inn til FN allerede tidlig i juni. Den fattige øystaten som er blant de første til å synke i havet dersom det ikke blir iverksatt drastiske tiltak, vil begrense den globale temperaturstigningen til 1,5 grader celsius. Da er det selvfølgelig nødvendig at rike land kutter drastisk i utslippene. Men også utviklingsland må ta på seg juridisk bindende forpliktelser, uten at det nødvendigvis er slik at rike land skal betale for det. Forslaget fra alliansepartneren i G77 ble avvist av blant annet Saudi Arabia, Kina og India. Dette igjen ledet til protester fra andre utviklingsland og dermed var det full stopp i de videre samtalene.

Før støyen fra Tuvalus utspill har rukket å legge seg har nå den omtalte Beijing-kladden blitt lekket til pressen torsdag, denne gangen til den franske avisen Le Monde. Heller ikke her er det et samlet G77 som står bak. Landene Brasil, Sør-Afrika, India og Kina har skrevet under på forslaget til en politisk avtale, en såkalt ”Cop-decision”. Her understrekes det at de utviklede landene skal betale for klimatiltak i utviklingsland. Alle andre tiltak er frivillige og overvåking og vurdering av resultatene skal gjøres av utviklingslandene selv, ikke et internasjonalt organ slik flere utviklede land krever.

En splittelse av G77 vil etter alt å dømme forrykke maktbalansen i forhandlingene. G77 har klart å stå samlet om et felles mål om å stille de rike landene til ansvar for dagens klimaendringer.

Klimautslippene til menneskene som bor i de fattigste landene er så små at de knapt vises i de internasjonale statistikkene. Kina med sine 1,3 milliarder mennesker slipper naturlig nok ut mer klimagass enn USA med sine 300 millioner. Utslippene til den jevne kineser er fortsatt forsvinnende små.

Situasjonen i klimaforhandlingene er kaotisk. Forslagene til avtaletekster er mange. I tillegg til Tuvalu har både USA, Costa Rica, Japan og Australia levert utkast til hvordan en revidert klimakonvensjon bør se ut.

Med alle tekster og utspill som spriker i forskjellige retninger, er det viktig å huske at det er hele to år siden man ble enig om hvilken vei dette skulle gå. Bali Action Plan staket ut retningen som særlige de utviklede landene nå forsøker å endre. Der aksepterte de rike landene at de skulle kutte i egne utslipp og betale prisen for klimatiltak i utviklingsland, fordi de historisk sett har ansvaret for klimasituasjonen.

Først når disse forpliktelsene følges opp i en ny avtaletekst, kan forhandlerne ta juleferie med god samvittighet.