Zuma må innfri – for Sør-Afrikas fattige

Jacob Zuma og hans parti, Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) gikk til valg med løfter om å bekjempe fattigdommen i Sør-Afrika. Gjennom en veldrevet valgkamp til 180 millioner kroner klarte de kunststykket å late som om Zuma ikke var medansvarlig for det ANC har gjort og ikke gjort i regjeringskontorene de siste 15 årene – til tross for at han i en lang periode var visepresident. 

Partiet kan skryte av å ha skaffet strøm, vann og nye hus til millioner av landets fattigste innbyggere. En svart middelklasse har også vokst fram. Men dessverre har gapet mellom fattige og rike samtidig bare økt, slik at flertallet fortsatt opplever stor fattigdom.

Ved å gi 65,9 prosent av sine stemmer til ANC under valget 22. april viser velgerne at de tror Zuma vil gå nye veier.  Det var grasrota i partiet som sørget for at tidligere president Thabo Mbeki ble skviset ut fra alle maktposisjoner. Dersom ikke Zuma innfrir deres forventninger, vil også han oppleve partimedlemmenes nådeløse dom.

Det blir ikke lett for Zuma å oppfylle ønskene til alle de ulike gruppene som sørget for at han erobret makten. Han har sterke bindinger til fagbevegelsen Cosatu, samtidig som han fikk mye pengestøtte fra svarte næringslivstopper. Men dette er aktører med ulike agendaer.

På sin vei til presidentkontoret er Zuma blitt godt hjulpet av de mest radikale elementene i ANC – ungdomsbrigaden, kommunistene og fagbevegelsen. Likevel er det langt fra sikkert at Zuma vil omfavne deres økonomiske løsninger på alle landets problemer. Dagens finansminister, Trevor Manuel, som er vel ansett internasjonalt og i næringslivskretser, har sagt seg villig til å fortsette i «en ansvarlig stilling». Den nye regjeringen vil uansett måtte øke den offentlige pengebruken for å minske konsekvensene av den globale finanskrisen. Økt arbeidsledighet i gruve- og bilindustrien vil være vanskelig å unngå. Samtidig er landet helt avhengig av å lokke til seg flere utenlandske investeringer.

 

Regjeringspartiet ANC gjorde et bedre valg enn mange trodde for bare noen måneder siden. Resultatene viser likevel at velgerne fortsatt er delt i forhold til klasse og rase.

Mange svarte fra middelklassen, og nesten samtlige hvite og fargede (coloured) velgere, vender ryggen til Zuma på grunn av tidligere korrupsjonsanklager og hans maktarroganse overfor rettsapparatet i landet. Utenlandske observatører fester seg også ved hans populistiske uttalelser om alt fra dødsstraff til hiv/aids.

Disse sakene er likevel ikke avgjørende for hans mange millioner tilhengere. De mener at Zuma er blitt et offer for konspiratoriske angrep fra sine politiske rivaler, spesielt tidligere president Thabo Mbeki.

 

Til tross for at ANC har klart å befeste grepet om makten, har Sør-Afrika med dette valget fått et nytt politisk landskap. Utbrytere fra ANC har gjennom dannelsen av Congress of the People (Cope) klart å gi noen av de misfornøyde svarte velgerne et alternativ til ANC, mens Democratic Alliance (DA) har styrket seg i forhold til hvite og fargede velgere, spesielt i Vestkapprovinsen.  Der klarte DA å sikre seg kontroll over provinsen.  Det zulunasjonalistiske Inkatha-partiet til Mangosuthu Buthelezi har på sin tapt terreng etter at Zuma, som selv er født i Zululand, kom i fokus.

Jacob Zuma har mye politisk kapital som han trekker på og personlig sjarm. Mange sørafrikanere betrakter fortsatt ikke ANC som et politisk parti, men som en frigjøringsbevegelse. Partiet er folkets politiske hjem og håp. Zuma var sentral i ANCs væpnede kamp. Han var den første ANC-lederen mange av ungdommene møtte da de dro i eksil for å slutte seg til geriljaen. I den vanskelige overgangsperioden fra 1990 til 1994 var det harde kamper mellom ANC-tilhengere og den konservative Inkatha-bevegelsen i KwaZulu/Natal-provinsen. Som zulu-talende spilte Zuma en helt avgjørende rolle i fredsarbeidet i området. Det er det mange som husker.

Samtidig spiller Zuma mye på zulu-tradisjoner. Han opptrer i tradisjonell drakt, har flere koner og et stort hjemsted på landsbygda. Selv folk fra andre stammer sier at «han har kontakt med røttene sine». For landets fattige er det godt å vite at deres president vokste opp som kvegpasser. Han hadde ikke tid til å gå på skole, og fikk det meste av sin utdannelse fra de andre politiske fangene på fangeøya Robben Island, der han satt fengslet i 10 år for ANC-virksomhet.

 

Zuma har stor karisma og er en god folketaler. Ingen vil påstå at han er den store filosofen eller politiske tenkeren. Mens tidligere president Thabo Mbeki lanserte tanken om en afrikansk renessanse, vil trolig Zuma ha mindre fokus på resten av Afrika.  Likevel er Zuma nå den mektigste personen på kontinentet. Det mange observatører nå spør seg er om Zuma vil beholde fokus på Sør-Afrikas fattige, eller om han vil følge i fotsporene til Afrikas andre frigjøringsledere og bli en «Stor mann» – opptatt av evig makt og rikdom. 

– De fleste afrikanske ledere, selv diktatorene, påstår at de regjerer på folkets vegne. Men deres dagligliv er helt forskjellig fra vanlige folks. Mens vanlige sørafrikanere opplever kriminalitet over alt, bruker Jacob Zuma mer penger på personlig sikkerhet i løpet av en måned enn de fleste tjener i løpet av et år, skriver forfatter William Gumede i en Reutersblogg. 

Zumas valg av regjeringsmedlemmer de nærmeste dagene vil gi en pekepinn på om han mener alvor med sine valgløfter. Vil han velge folk som har både politisk vilje og evne – til å gi folket det de trenger: personlig trygghet, nok mat og penger i lønningsposen?

 

Jan Speed er Bistandsaktuelts nettredaktør. Han kjenner Sør-Afrika både fra egen oppvekst og en rekke reportasjereiser.