«A little bit OK». Og mer enn det!

I bokas første fortelling tar hun oss med til et sted i Øst-Afrika hvor hun selv er på plass i felt som antropolog og gjør en utredning for Verdensbanken. Landsbyen skal få vann og en brønn skal bores. Dette skal lette kvinnenes arbeidsbyrde og frigjøre deres tid til andre og mer produktive oppgaver.
Men så enkelt var det ikke. En kvinnelig brønnborer ankommer landsbyen og ting begynner å skje. Hendelsesforløpet leder fram til at brønnboreren blir forhekset og dør. Forfatteren skriver selv at hun uforvarende har hatt en finger med i spillet i forheksingen, og hennes egen rasjonalitet blir utfordret. Brønnen blir stående ubrukt og kvinnene fortsetter sine lange turer for å hente vann.
En annen fortelling, fra India, tegner et håpløst bilde av et samfunn gjennomsyret av korrupsjon og maktmisbruk. Stilltiende og passivt finner folk seg i urett, rangordning og trusler fra mektige personer som sørger for å opprettholde maktbalansen. Det hjelper lite med iherdig skandinavisk innsats med forsøk på velvilje og likeverdsprinsipp.
Under opprulling av svindel i forbindelse med bygging av en klinikk, mister en mektig mann ansikt i all offentlighet. Han hevner seg heftig, og en tilfeldig syndebukk blir utpekt og får unngjelde samtidig som en dekkoperasjon blir satt i verk.

Så faller livet tilbake i sitt vante spor igjen. Prosjektarbeiderne og konsulentene reiser hjem; vel og merke med en del skrammer på kropp og sjel, men de reiser faktisk, trekker seg tilbake fra felt og hjem til en behageligere verden. Til tross for vennskap og kjærlighet mellom oss og dem må de leve videre i sin verden etter at prosjektet er over. Dette er ett av poengene til Jörstad, det kan straffe seg å sette i gang prosesser som man selv ikke har kontroll over!
Forfatteren bruker en virkelighetsnær fortellerform tildels preget av en lag-på-lag-beskrivelse av menneskers kultur og hverdagsliv. Fortellingene er sett fra innsiden av bistanden, eller kanskje bedre sagt nedenfra. Gjennom sine tradisjonelle feltarbeid opplever hun gapet mellom giversamfunnets intensjoner og de utilsiktede resultatene på landsbynivå. Hele boka gjenspeiler sentrum – periferi problematikken, hvor hun jobber for sentrum, men helt klart inntar et periferiperspektiv. Med en antropologs oppdragende korreks presenterer hun leseren for noen av de vanligste stereotypiene om Afrika og afrikanere.

Jörstad forklarer på en elegant måte hvordan mottakernes ’irrasjonelle reaksjoner’ og manglende vilje til å legge om livsførsel ofte rett og slett er uttrykk for andre (og rasjonelle) prioriteringer. Jörstad eksemplifiserer på en levende måte noen av «bistandsprosjektets» begrensninger og det hun opplever som feilvurderinger og manglende forståelse og respekt for de det gjelder – menneskene på grasrota.
Bokas klimaks kommer i historien West of Bengal. Fordums kolonimentalitet, rasisme, eksperters arroganse og spenning mellom konsulentene som konkurrerer om oppdrag braker sammen på et hotell mens krigshandlingene i byen stadig kryper innpå dem. For meg ble denne historien imidlertid en slags overdose av håpløshet som grenset til det absurde og ble dermed et vendepunkt i lesergleden. Tilsynelatende virker verken bønn, bistand eller business i kampen for en bedre og mer rettferdig verden.
Det er derfor denne boka ikke er for nybegynnere; i den forstand at boka tegner et nokså ensidig negativt bilde av bistand og multilateralt samarbeid. Dette kan en selvsagt mene mangt og meget om, men noe positivt har da skjedd i selve innretningen på utviklingssamarbeidet de siste tyve arene. Men igjen: Jörstads historier står for seg selv, ærlige og til ettertanke.

Jörstads bok er imidlertid ikke bare en bok om bistandens dilemmaer. Den gir oss også innsikt i spenningsfeltet i det å pendle mellom hjemmet i Norge og feltet der ute. ’A little bit OK’ er også en dypt personlig fortelling om det å balansere mellom kulturer, ulike verdener og eget privatliv. Familien deler ikke mors entusiasme over hennes lange fravær og opphold på landsbygda i Afrika, uten strøm, uten bekvemmelighet og med sykdomsfarer hengende over seg. Døtrene vil ikke høre om latrinebygging, hekseri og begravelser rundt middagsbordet. Øktene på jobb blir en balansegang mellom partnerens og døtrenes forventninger til henne som mor, sine egne krav til profesjonalitet til sitt arbeid og det ansvaret som hun tydelig føler for alle menneskene hun møter ute i Afrikas og Asias landsbyer. For først og fremst er dette en bok skrevet med kjærlighet og dyp respekt for de personene hun beskriver – en annerledes bok som gjør at lesingen i sum ble mer enn ’A Little bit OK’.

Anne-Lise Langøy er selv antropolog, og arbeider i Utenriksdepartementet.