Aldri for gammel

De to kvinnene hadde viet livene sine til misjonen og bedring av forholdene for de fattige.  Sterke kvinner, både i troen og viljen. Det mest spesielle, var at til tross for situasjonen og motgang, var misjonærenes høyeste ønske å returnere tilbake til Kongo og fortsette arbeidet. Hva er det som får mennesker til å vie sitt liv til å arbeide for Gud og mennesker på denne måten? Hva er det som gjør at noen, til tross for gjentatte tilbakeslag likevel utviser en enorm "stayer-evne"?

I boka: Aldri for gammel, er det en god anledning til å bli bedre kjent med ei av disse kvinnene. Liv Kyllingstad som 11 år gammel blir overbevist om at hun skulle bli misjonær i Kongo. Ei ung jente med sterk tro på Gud, som visste hva hun ville, og med evne til å få det gjennomført. 90 år gammel var hun fremdeles sterkt engasjert og fortsatte arbeidet i Kongo.

Livs historie er interessant i seg selv. Hun kom fra enkle kår, en nyttig bakgrunn for seinere utfordringer. Å reise ut som nybakt misjonær i 1946 var en sterk opplevelse. Misjonærlivet påvirkes av den politiske utviklingen i Kongo, og flere ganger må Liv flykte.  Boka trekker også fram noen momenter, som er interessante i en større sammenheng. Liv ønsket å bli sykepleier, og bruke denne i sammenheng med misjonsarbeidet. Men baptister hadde ikke tilgang til sykepleierutdanning  i  mellomkrigstiden, og derfor var dette utelukket.  Forholdet til katolisismen ble også ei utfordring for den ung kvinnen med sterkt forankring i vestlandsk pietisme. Hun opplevde det som en kulturkollisjon å møte katolikker med et annet syn på blant annet alkohol. Nonnene i Øst-Afrika var likevel sentrale i prosessen med å bistå baptistmisjonærer i vanskelige situasjoner.  Etter en tid kom det til splittelse mellom baptistmenighetene i Kongo. Noen lokale krefter ville afrikanisere gudstjenesten, og ikke automatisk akseptere måten "de hvite" organiserte liturgien på. Dette ble ikke godtatt av baptistmisjonen i Norge, og Liv ble nødt til å velge. 

Boka veksler mellom forfatterens "reportasje" fra besøk hos Liv i Kongo i 2008 og livshistorien hennes. Sitater fra både dagbøker og brev er med og gir boka et autentisk preg. Fargebilder bidrar også til å formidle flere inntrykk av hovedpersonen og livet hennes. Et godt, illustrerende kart over Kongo og relevante steder ville ha vært nyttig.

Det muntlige og enkle språket er med å gjøre boka lettlest. Leseren får en følelse av å bli kjent med Liv, og forståelse for hvorfor hun har valgt som hun har gjort. Forfatteren har valgt å la boka preges av hovedpersonenes egne erindringer og har et personlig preg.  Kanskje kunne det vært interessant å ha fått flere kommentarer fra andre som kunne sette dette inn i en kontekst. Og kanskje burde det vært stilt noen spørsmål om dilemmaene og valgene som Liv måtte foreta.

Til tross for vanskligheter  de første årene, framstilles historien nesten som et  "glansbilde". Seinere i boka får vi mer forståelse for Livs utfordringer på ulike måter både i form av terror og flukt, men også på det indre plan. Livs evne til å se muligheter og finne løsninger er en grunnleggende faktor som går igjen som en rød tråd.

Mikalsen  får fram et viktige poeng: En hjelper ikke andre med å være selvutslettende, en må også passe på seg selv for å ha noe å gi

Boka bidrar med viktige momenter, som er interessante å drøfte i en bistandssammenheng: Evne til langsiktighet og se noen av de kritiske faktorene som er nødvendige for å få lokalsamfunnet selv til å prioritere utvikling. Liv opplever også utfordringer i utviklingsarbeid, der en så lett blir identifisert med prosjektene, at overføring til lokale krefter og eierskap blir vanskelig. 

Boka viser hvordan enkeltmennesker kan hjelpe og bidra til å skape en forandring - i en tid da flere og flere opplever fremmedgjøring og at globaliserte krefter tar overhånd.  Kyllingstad Godim har fått H.M. Kongens fortjenstmedalje i sølv og ble kåret til Århundrets Rogalending i Stavanger Aftenblad i 1999.  Hun representerer en motstrøm mot en del tendenser i dagens samfunnsutvikling. Hennes virke er basert på sterk tro, nestekjærlighet, ydmykhet, visjoner og bakkekontakt.

Uansett religiøse tro og forankring, får leseren stor respekt for kvinnen som utrettelig følger sitt kall på en jordnær og pragmatisk måte.  Hun er en brobygger i dobbelt forstand.

Jan Eriksen jobber i Norad