Hopp til innhold

torsdag 17. mai 2012Bistandsaktuelt forside

Egyptisk oppvekstroman i særklasse

Taha Husayns bok ”Dagene som var” er den første selvbiografiske romanen som kom ut i den arabiske verden. Den gir et helt unikt innsyn i hvordan det er å vokse opp i en fattig familie på landsbygda i Egypt for flere tiår siden.

  • Tips en venn
  • Skriv ut
dagene som var anmeldelse

BOKANMELDELSE

  • Taha Husayn, oversatt av Einar Berg
  • Dagene som var
  • Aschehoug , 2010
  • Anmelder: Tone Bratteli

Den blinde forfatteren og kulturpersonligheten døde i 1973, og boka som nå heldigvis er oversatt til norsk kom ut i 1926.

I romanen omtaler forfatteren seg selv som ”vår lille venn”.  Hans far, som sliter med gjeld men ønsker at hans sønner likevel skal få utdanning, og hans omsorgsfulle mor, har en sentral ambisjon på gutten vegne: Han skal lære Koranen utenat.  Gutten selv plages av de begrensingene han blinde øyne setter, han er sky og vil helst spise alene for ikke å vise at han søler.  Likevel: Under Skolemesterens regime skal Koranen inn i hodet på ham.

Nå er det en gutt med et godt hode Skolemesteren har fått inn blant sine elever, så da ”vår lille venn” har lært seg Koranen blir han overlatt til Assistenten.  Også han ser at eleven har bedre hode enn ham selv og trekker seg tilbake mens ”vår lille venn” blir overlatt til de andre elevene og helst vil leke. Nå er ikke gutten en føyelig liten engel, så han benytter seg av medelever og hjelper dem mot bestikkelser i form av fortellinger, historier og bøker. Koranen går i glemselen.

Smerten kommer til familien da den minste søsteren dør. Men selve jordskjelvet kommer 21 august 1902. En 18 år gammel bror som studerer medisin kommer hjem til landsbyen og vil hjelpe til under en koleraepidemi. Han blir smittet og dør. Morens smerteskrik fyller ”vår lille venn” sammen med en tung sorg han skal gå med resten av livet. Sorgen slår rot i familien, og gutten pålegger seg selv ekstra bønner og faste. Kort tid etter drar den kunnskapstørste gutten til universitetet i Kairo for å studere jus og grammatikk.

Sluttkapitlet i boka er et slags etterord til forfatterens lille datter. Det er en far som ønsker at hun skal forstå hans utgangspunkt og ståsted som skriver.

Denne lille boka på 140 sider er stor fortellerkunst. Den gir et nærbilde av livet i landsby der folk er fattige, men holder sin kultur og tradisjoner i hevd. Persongalleriet er fargerikt og nyansert, og gir rom for ironi, varme, latter og sterke følelser.  Som oppvekstroman stiller den i særklasse.

 

 

Publisert: 23.04.2010

Skriv en kommentar

Vær den første til å kommentere anmeldelsen! Benytt skjemaet over for å si din mening.