En forfatters veivalg

Helt på slutten av boken slår André Brink fast, "dette er ingen selvbiografi". En kritisk og åpen selvransakelse preger noe av det han skriver. Han forteller om sine mange elskere gjennom årene, men skriver nesten ingenting om konene sine. De vil han ikke utlevere. Omtalen av sine tre barn er like kort som et julebrev til venner med en skrytende oppsummering av deres liv. Det er bare unntaksvis at den private familiefaren Brink trer fram.

Skildringen av barndommen tilbrakt i små landsbyer rundt om på det sørafrikanske høylandet, står i kontrast til et mer bohempreget liv i Paris på 1960-tallet. Faren var en rettferdig dommer, boernasjonalist, konservativ kristen og troende raseskilletilhenger.  På mange vis er hele Brinks forfatterskap et opprør mot sitt opphav - noen ganger modig, andre ganger mer preget av en et nesten barnslig behov for å trosse tabuer.

Familiens eldste sønn aner under hele oppveksten samfunnets grunnleggende voldelighet. Brink beskriver brutalitet - presten som banker kona, politiet som pisker svarte fanger, hvite farmere som behandler de svarte arbeiderne som slaver ­ ­-  og hvordan det påvirket han som barn.

Likevel er det et område Brink trekker fram som en positiv lidenskap - de hvites nasjonalidrett, rugby. Han har bestandig vært en stor rugbyelsker. At tilskuere ikke bare applauderer gode finter, lange løp og harde taklinger, men roper ut "drep ham", er en del av det sørafrikanske voldsmentaliteten som Brink velger å overse.

Veivalg er ikke uten store smerter. Brink legger ikke skjul på hvor vondt det har vært å bli utstøtt av venner på grunn av bøker han har skrevet og som ble forbudt av apartheidregimet. Noe av det mest smertefulle i hele boken handler om hans forhold til den unge afrikaansspråklige dikteren Ingrid Jonker. Hun var hans elskerinne og fortrolige i en kort periode. Det er første gang han forteller om henne. Hun er blitt en slags sørafrikansk Sylvia Plath, mystisk og myteomspunnet. Livets realiteter er ofte litt mer banale og brutale. Jonker er mest kjent for diktet "Die Kind" - Barnet - skrevet tidlig på 1960-tallet i protest mot at et barn ble skutt og drept av politiet utenfor Cape Town. Diktet ble lest av Nelson Mandela på afrikaans da han åpnet parlamentet for første gang i 1994. Brink forteller om den unge kvinnens fortvilelse og hennes selvmord i 1965. De var begge en del av en gruppe med afrikaansspråklige opposisjonelle som kalte seg "Sestigers".

Alle som er interessert i sørafrikansk og opposisjonell litteratur bør lese "A Fork in the Road". Brink har mange ulike betraktninger om rollen til en forfatter. Brink har aldri sluttet å være en fri tenker, selv om hjemlandet har fått sin frihet. Han er en sterk kritiker av korrupsjonen, likegyldigheten og maktarrogansen til den sittende ANC-regjeringen, samt fortvilet over kriminaliteten som lammer landet.