Glimt fra Sierra Leone

Utgangspunktet for boken et to måneders opphold der forfatteren jobbet som frivillig lærer på en ungdomskole i byen Moyamba, noen timer utenfor hovedstaden Freetown. Boken er en blanding av dagbokbetroelser fra dette opphold, og en reiseskilding full av historikk og fakta. Da Sierra Leone er et land vi ofte forbinder med en av verdens lengste og blodigste borgerkrig, utfordrer boken nettopp dette bildet. Samtidig er menneskene vi blir kjent med preget av denne grusomme borgerkrigen.
Sæterli har besøkt landet fem ganger, både som journalist og på skriveoppdrag for organisasjoner som Forut, SOS-barnebyer og Plan Norge. Han trekker linjer tilbake til flere av turene i landet, men det er oppholdet som lærer som binder det hele fint sammen.
Borgerkrigen i Sierra Leone varte fra 1991 til 2002, og nært sagt alle innbyggere ble rammet på en eller annen måte. Svært mange barn ble kidnappet, og titusener av voksne ble drept eller lemlestet. I dag er mange barn og unge foreldreløse og traumatisert av følgene av å være overlatt til seg selv i en tid med hyppige overgrep mot sivilbefolkningen. Andre er ødelagt etter selv å ha utført grusomheter som barnesoldater, eller å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep som slaver for opprørerne. Freden kom i 2002, men fortsatt står man overfor mange utfordringer. Sierra Leone ligger tredje nederst av 182 land på FNs levekårsindeks, og to tredjedeler av innbyggerne lever for under en dollar dagen.
Det er befriende å lese direkte og nære beskrivelser rundt hverdagshendelser i et land som stort sett har blitt omtalt på grunn av en uvanlig brutal borgerkrig. Det gir et levende bilde av hvordan folk her lever med håp for framtiden på tross av fattigdom, manglende vann, elektrisitet og inntekt. Mange er også traumatisert etter mer enn ti år med borgerkrig. Sæterli kommer nært innpå menneskers evne til tilgivelse og til å gå videre i livet, på tross av hva de har opplevd under borgerkrigen. Hans personlige møter med små og store er i sentrum, og politikken og historien bakteppet. Vi møter Marta som forteller om hvordan hun ble kidnappet av opprørstyrkene, og aktive skolegutter som drømmer om et bedre liv, lærerkollegaer, elever og andre innbyggere som Sæterli omgås i sitt hverdagsliv. Nettopp bokas innblikk i hvordan mennesker som ble rammet av borgerkrigen, kommer seg videre og jobber for en bedre framtid, skaper den dramaturgiske kurven i boka. Indirekte tar boken opp store utviklingstemaer som sult, fattigdom og vold, men ytre sett er det de personlige møtene som er interessante. Dette er bokas styrke.
Boka er skrevet med kjærlighet og nysgjerrighet. Sæterli trekker det ukjente hjem på en nær og personlig måte. Likevel kan nettopp forfatterens briller i noen tilfeller skygge litt for opplevelsene som gjengis. På slutten av boka er det et kapittel med praktisk informasjon i tilfelle man ønsker å besøke Sierra Leone som turist.
Boka anbefales alle som ønsker seg et nært bilde av mennesker i en annen kultur. Det er ikke viktig med en interesse for Sierra Leone fra før, for alt i alt gir boka optimistiske glimt av et land de fleste ikke kjenner, men som man blir nysgjerrig på.