Godhetsregimet – seks år senere

Forfatteren og boka ble både utskjelt og hyllet da boka kom i 2003. 

– Dette bør Terje Tvedt spise i seg, sa Eva Bjøreng i Norsk Folkehjelp til avisa Klassekampen, mens Aftenpostens anmelder, Nils Morten Udgaard, tok fram de store ordene: «Den bør bli stående som merkesten og målestokk i all fremtidig norsk debatt om utviklingshjelpen». 

Imidlertid er det ikke kritikk av u-hjelpen som er Tvedts prosjekt, men politikkfeltet og analysen av trekk ved det han omtaler som «det sørpolitiske system». Ikke minst gikk han løs på bistandsspråket. Hans sentrale grep var et sett med nye begreper og måter å beskrive feltet på, som «godhetsregimet», «elitesirkulasjon», «nasjonalkorporativisme» og «den altruistiske PR-kampanjen».

Hva har så skjedd siden boka kom? «Sørpolitikk og dannelse», er tittelen på etterordet til 2. utgave av boka, der Tvedt – ikke overraskende – finner at det har skjedd «mer av det samme». Han mener vi vært vitne til en forsterket «elitesirkulasjon», der de samme aktørene (Jonas Gahr Støre, Jan Egeland, osv) sirkulerer mellom posisjoner i systemet (sivilsamfunn, politikk og forskning). 

Han gir flere eksempler på hvordan «sørpolitikkens nasjonalkorporative stimuli» har fått ytterligere ringvirkninger etter 2003: 1) NRK har definert seg selv som bistandsaktør (gjennom TV-aksjonen), 2) stortingspartiene har brutt med norsk statsskikk og underkastet seg UD (gjennom Norsk senter for demokratistøtte, som for øvrig ble nedlagt i år) og 3) Riksrevisjonen har avtalefestet en forpliktelse om å rapportere til det departementet som det er Stortingets og Riksrevisjonens oppgave å kontrollere. Videre redegjør han bl.a. for hvordan det sørpolitiske systemet har ekspandert og «invadert» stadig større deler av samfunnet – også etter 2003.

Tvedts bok i 2003 banet veien for en viktig og kvalitativt ny, bistandskritisk debatt, og bokas 2. utgave bekrefter den fortsatte relevansen av mange av Tvedts kritiske perspektiver. Men, «den som leter, finner» og det kan være Tvedt har vært vel ivrig etter å bare finne forhold som bekrefter hans eget «retoriske univers». 

Han påpeker korrekt at utviklingsmeldingen (St.meld.nr. 13, 2008-2009) skulle bidra til samordning av utenriks-, utviklings- og innenrikspolitikken, men trekker det vel langt når han påstår at «det er blitt offisiell politikk å underkaste den nasjonale politikken utviklingspolitikkens prosjekt». Her kunne han med fordel også ha drøftet «refleksmeldingen» (St.meld.nr. 15, 2008-2009) – der fokus var på avveininger i utenrikspolitikken mellom interesser og idealer.

Det er ikke vanskelig å dele Tvedts uro over at «et stadig større sjikt av meningsbærere i det offentlige rom finansieres av UD mens de arbeider utenfor departementet i frivillige organisasjoner eller på forskningsinstitusjoner». Det påfallende er at han bl.a. unnlater å nevne at en enstemmig utenrikskomité, i sin innstilling til «bistandsmeldingen» i 2005, delte denne uro og understreket «de frivillige organisasjonenes uavhengige vokterrolle». Han nevner heller ikke at en lang rekke statlig finansierte organisasjoner er langt fra å operere innenfor «et begrunnelsesunivers hvor det bare finnes gode intensjoner».

Likevel, bokas 2. utgave er en viktig videreføring av Tvedts prosjekt og innsats for «å undersøke og forstå politikkfeltets særegne, og i egen øyne makttomme former for maktutøvelse og retorikk». Den kan med fordel leses av mange, gjerne i forkant av årets TV-aksjon på NRK eller besøk på Norads nyåpnede utstillingsvindu på Vestbanen: Utviklingshuset. 

Arnfinn Nygaard er koordinator for RORG-nettverket.