Håpet som forsvant?

En populistisk politisk ringrev og dyktig forhandler, Jacob Zuma, sitter nå i presidentkontoret med utsikt over Pretoria/Tshwane. Selv om han er folkets mann, er han egentlig like gåtefull som hans forgjenger Thabo Mbeki, og like lojal mot regjeringspartiet ANC som Nelson Mandela.

Zuma har etablert en regjering som består av markedsliberalister, tidligere etterretningsfolk, kommunister og en bonde fra den hvite høyrefløyen. Skal man forstå noe av det som har skjedd i Sør-Afrika i årene etter 1994 er Alec Russells bok After Mandela til stor hjelp. Verdensredaktøren i det britiske Financial Times henter mye informasjon fra bøkene til sørafrikanerne Mark Gevisser (om Mbeki), Allister Sparks (om politiske forhandlinger) og William Mervin Gumede (om ANC), men utfyller analysen og bildet med egne intervjuer og observasjoner.

En gjennomgang av Sør-Afrikas 15 år med frihet kan lett bli en beretning om skuffelser og om sviktende politisk og moralsk dømmekraft. Og Russell viser hvordan Mandela ikke bare var den store helgenen, og at  Mbeki sviktet mange av sine egne idealer. Zuma er også en person med dårlig styring på privatøkonomien, mye libido og en til tider flåsete holdning til hiv/aids. Gapet mellom fattige og rike har økt - og myndighetene har sviktet på mange plan. Likevel var valgoppslutningen i april meget bra. Regjeringspartiet ANC fikk litt over 65 prosent av stemmene.

Russell trekker fram en del av feilene som er blitt gjort av ANC.  Aids, Zimbabwe, aksjeoverføringer til en svart elite, kriminalitet og manglende jordreform er stikkord. Det som er bokens styrke er at Russell forsøker både å forstå aktørene og forklare hvorfor avgjørelser ble fattet.

I lykkens rus i 1994 var det mange i ANC som trodde at de hadde arvet et rikt land. De oppdaget raskt at landet hadde stor gjeld,  og at mange industrier var nedslitt. Apartheid-periodens diskriminering av svarte, både i forhold til utdanning og jobbmuligheter, gjorde at det var stor mangel på faglært arbeidskraft.

Sørafrikanerne har i løpet av 15 år gått fra å tro at de fortjente og ville få internasjonal velvilje og spesialbehandling, til å innse at verden lar seg ikke imponere av slagord. Internasjonale investorer vil tross alt heller investere i Asia der arbeidskraften er billigere, bedre utdannet og mer hardt arbeidende.

Politisk er Sør-Afrika fortsatt ikke helt "vanlig". ANC  betraktes mer som en folkebevegelse i velgernes øyne enn et feilbarlig politisk parti. Det er synd, men lett å forstå.  Russell påpeker at det er en fare for at ANC bruker sin makt til å bli mer kontrollerende og udemokratisk.  Men det er flere positive elementer som taler for at Sør-Afrika forblir et dynamisk demokrati:

* ANC består av mange ulike grupper med konkurrerende agendaer.

* Landet har et kritisk og sterk sivilt samfunn.

* De private mediene er dyktige og maktkritiske.

* Grunnloven er liberal, og er flere ganger blitt brukt til å sørge for at regjeringen prioriterer de svakeste i samfunnet.