Hvordan rammer finanskrisen fattige land?

Stefan de Vylder er en nasjonaløkonom med en selverklært «smått masochistisk dragning til finanskriser». Forfatteren er kjent for en rekke bøker og artikler om økonomi, blant annet om hvordan hiv/aids påvirker økonomien, og de minst utviklede landenes rolle i verdenshandelen.
Forfatterens hovedformål med boka er å beskrive og analysere årsaker og konsekvenser av finanskrisen, særlig krisens konsekvenser for lav- og mellominntektsland. I mitt nylige møte med forfatteren sier han også at det er et poeng å forklare dette for lesere som ikke nødvendigvis er økonomer.
De Vylder gjør en god jobb i å forklare hvorfor det gikk galt. Perioden forut for finanskrisen, 2003-2007, hadde raskest vekst i moderne tid i alle viktige regioner. Det utviklet seg en «gevinstboble». En fikk også fond som kunne misbrukes på grunn av manglende reguleringer og kontroll, og framveksten av kompliserte finansielle instrumenter spredte og dekket til risikoen. Mye av dette ble muliggjort av feilslått amerikansk pengepolitikk, dereguleringer, en sammenblanding av låneinstitusjoner og finansielle institusjoner, samt et system som belønnet ansatte med høye lønninger, bonuser og andre insitament dersom de tjente raske penger ved å ta stor økonomisk risiko.
«Den här gången var det inte vårt fel!» er tittelen på kapittelet om finanskrisens konsekvenser i lav- og mellominntektsland. Mens mange av disse landene hadde hatt store gjeldskriser, svært høy inflasjon og hyppige økonomiske kriser på 80- og 90-tallet, var de (med noen unntak) i en bedre økonomisk situasjon i 2007. Nå blir de allikevel rammet av en finanskrise skapt i et høyinntektsland, skriver de Vylder.
Han beskriver finanskrisen som den første virkelige globale økonomiske krisen, som også har utviklet seg til en krise for globaliseringen. Med forbehold om få holdbare prognoser, peker han på flere sannsynlige konsekvenser av finanskrisen i disse landene: Valutasvingninger, redusert arbeidsmigrasjon, redusert handel og påfølgende prisfall, og redusert bistand. Kvinner og barn blir fort de store taperne fordi krisen har rammet sektorer dominert av kvinnelig arbeidskraft. Land med stor dollargjeld kan vinne på krisen på grunn av fallende dollarkurs, men alle vil bli rammet av lavkonjunturen i de rike landene som kom som en følge av finanskrisen, og dette kan skape en ny finanskrise i lav- og mellominntektslandene.
Forfatteren er opptatt av hvordan vi bruker ulike standarder for lav- og mellominntektsland versus rike land. Han illustrerer ulikhetene med følgende uttalelse: «Om Burkina Fasos regering hade skött sitt lands ekonomi med samma lättsinne som George W. Bush gjorde i USA hade det inte dröjt länge innan IMF hade landat i Ouagadougou med långa kravlistor.» De Vylder er svært kritisk til IMFs rolle både før, under og etter finanskrisen. Mens rike land i stor grad bestemmer selv hvilke krisetiltak de vil sette igang, må lav- og mellominntektsland pent følge IMFs krav. Han viser bl.a. til Malawis «økonomiske under» som først kom etter at landet gikk på tvers av IMFs anbefalinger. Forfatteren understreker at et lands økonomi på lang sikt først og fremst er avhengig av menneskers kunnskap og landets egne institusjoner.
Stefan de Vylders bok gir en god innføring og analyse av finanskrisen, og han lykkes i sin ambisjon om å skrive forståelig for en ikke-økonom.

Siv Irene Pedersen er rådgiver i Statistisk Sentralbyra, Seksjon for internasjonalt utviklingssamarbeid.