Hvorfor mikrofinans?

Tanken bak mikrokreditt, hjørnesteinen i mikrofinans, er at bistand gis til enkeltpersoner, som attpåtil må betale tilbake senere. Dette revolusjonerte synet på utviklingshjelp. Samtidig er det flere hundre år siden de første mikrofinansinstitusjonene vokste fram i vestlige land, der de utgjorde rammen for utviklingen av finanssystemer for ’vanlige folk’ og næringsvirksomhet i liten skala. Likheten mellom disse institusjonene er i liten grad blitt sett, men selv om konteksten er en annen er konseptene de samme. Derfor har også tidligere vurderinger av mikrofinans har vært noe historieløse – man har i liten grad tatt hensyn til erfaringer gjort før 1970, da Yunus startet sin nå verdensberømte bank for kvinnene i Bangladesh.

Når det gjelder mikrofinans er det ett viktig spørsmål som sjelden er fullt ut forstått: Hvorfor trengs det? Spørsmålet er todelt, og består både av hvorfor det er nødvendig med egne finansprodukter for marginale grupper, og hvorfor disse produktene ikke oppstar spontant i markedet.

Den nylig utgitte boken Microfinance. The Way of Grassroots Finance av Satyanda Gabriel, Michael Hinckley og Hannie Jawaid søker å gi svar på disse spørsmalene.

En vanlig forklaring på at mikrofinans er nødvendig, er at majoriteten av innbyggerne i utviklingsland og en vesentlig andel i mellominntektsland ikke kan nyttiggjøre seg av eksisterende finansinstitusjoner, enten fordi de mangler kapital, eller vanligere, at deres kapital ikke er formell. I mangel av formalisert eiendomsrett er de i besittelse av ”død kapital”, for å låne et begrep fra den peruvianske økonomen Hernando de Soto, som lenge har forsket på sammenhengen mellom eiendomsrett, kapital og økonomisk utvikling.

Død kapital kan vanskelig overføres til andre, leies ut til andre enn egen bekjentskapskrets eller benyttes som sikkerhet for å ta opp lån.

Derfor blir mikrofinans nødvendig og ønskelig primært i en overgangsfase fra tradisjonell til moderne økonomi – i en moderne økonomi har man formelle eiendomsrettigheter, og det blir enklere å forholde seg til andre utenfor egen familie, slekt, stamme, region og land. Men i overgangen vil det være behov for særegne institusjoner for dem som ikke har fått anledning til å formalisere sin kapital. 

Denne forklaringen berøres imidlertid ikke i boken, som heller løfter de formelle finansinstitusjonene frem som hovedproblemet. Ifølge forfatterne er kundene som behøver mikrofinans ikke mindre lønnsomme enn andre kunder. Grunnlaget for denne konklusjonen er at det ikke skilles mellom formelle finansinstitusjoner, som har et rent formelt forhold til sine kunder, og mindre, lokale institusjoner som har en helt annen mulighet for kontroll og informasjonsinnhenting. Som en naturlig følge blir problemet ikke mangel på eiendomsrett eller suboptimal institusjonell politikk, men heller en feilaktig risikovurdering fra bankenes side. Pa bakgrunn av denne informasjonen blir det imidlertid vanskelig å se hvorfor forfatterne mener det er et langsiktig behov for mikrofinans, og hvorfor den må finansieres gjennom bistand: Det ville være mer naturlig at man finansierte mikrofinansprodukter i kortere perioder, frem til formelle banker var klare til å ta over. Dette er imidlertid noe forfatterne av boken ikke ønsker – gjentatte ganger kommer de inn på at det er viktig at profittsøkende institusjoner ikke tar over mikrofinans fra ikke-profittorganisasjoner – en bekymring man vanskelig kan forstå dersom målet er å sikre tilgang til finansprodukter for alle.

Microfinance fungerer bra som innføringsbok til empiriske forhold rundt mikrofinans – boken er godt skrevet, lettlest, og spekket med korte oppsummeringer av historiske fakta. Den er derimot for svak analytisk til å kunne være et bidrag i en videre debatt rundt behovet for, og fremtiden til, mikrofinans som utviklingshjelpemiddel.